I forbindelse med innføring av folketrygdloven i 1967 ble det innført en ordning med felles innbetaling, innkreving og utligning av medlemsavgifter til folketrygden og skatt. En slik felles behandling ble ansett for å avlaste trygdeetaten og forenkle det arbeidet arbeidsgiverne var pålagt i relasjon til trygdeetaten. Da reglene for fastsetting av avgifter til folketrygden ble utformet, ble det lagt vekt på at bestemmelsene skulle tilpasses skattemyndighetenes arbeidsoppgaver og rutiner i det eksisterende utlignings- og innfordringssystemet. Det ble tatt utgangspunkt i at det skulle fastsettes forskuddstrekk eller skrives ut forskuddsskatt for alle personlige skattepliktige, og at det i stor grad måtte innkreves trygdeavgift for de samme personene. 

Da fellesinnkrevingen ble innført, ble det pekt på fordelene for arbeidsgiveren og skattemyndighetene ved at trekket for skatt og avgift kunne foretas i én operasjon med felles trekk og felles trekkgrunnlag. Etter dagens innkrevingssystem skal skatt og avgifter fremdeles innkreves i én operasjon og på felles grunnlag. I enkelte tilfeller er det imidlertid Arbeids- og velferdsetaten som fastsetter grunnlaget for og beregner trygdeavgift. 

Over tid har endret regelverk ført til at forskjellene mellom det trygderettslige og det skatterettslige har blitt større. Når dette kombineres med en stadig økende migrasjon blir utfordringene relativt store.  

For å vurdere fremtidig arbeidsdeling og hvordan man kan håndtere disse ulikhetene i praksis er det nødvendig med en innføring i de mest sentrale bestemmelsene knyttet til skatteplikt til Norge og medlemskap i folketrygden.