Bestemmelsen gir skattemyndighetene en plikt til å opplyse den som blir pålagt å svare på spørsmål eller å utlevere dokumenter eller gjenstander, om at parten kan ha rett til å nekte å svare på spørsmålet eller utlevere opplysninger eller gjenstandene når dette kan utsette vedkommende for straff. Om selvinkrimineringsvernet, se Vilkåret om straffesiktelse/straffebeskyldning («criminal charge»). Bestemmelsen gir ingen rettigheter ut over det som til enhver tid følger av EMK art. 6 nr. 1.

Plikten til å opplyse om retten til å forholde seg taus gjelder «i sak om tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr» og inntrer ikke før parten anses «siktet» etter EMK, se Vilkåret om straffesiktelse/straffebeskyldning («criminal charge»). Fordi skattepliktig og tredjepart som hovedregel har en plikt til å bidra under en kontroll bør det ikke informeres om taushetsretten uten at selvinkrimineringsvernet inntrer. Veiledningen bør gis skriftlig.

I praksis kan det oppstå situasjoner hvor revisor/saksbehandler er usikker på om selvinkrimineringsvernet har inntrådt før det varsles om tilleggsskatt. For å sikre en ensartet praksis skal saker der det er tvil forelegges Skattedirektoratet via juridisk stab i divisjonen.

Konsekvensen av at opplysning er innhentet fra skattepliktig etter at selvinkrimineringsvernet har inntrådt, men uten at skattemyndighetene har varslet om taushetsretten er at opplysningene som da gis av den skattepliktige, som det klare utgangspunkt kun kan benyttes i selve fastsettingssaken og ikke i sak om tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr.