Saksforholdet

Skattekontoret endret den skattepliktiges ligning. Et sentralt spørsmål var om skattepliktige var skattemessig hjemmehørende i Norge etter skatteavtalerett. Vedtaket ble påklaget til skatteklagenemnda. Klagen var i tillegg ment som et varsel om søksmål. På vegne av skattepliktige, anla skattepliktige søksmål mot staten. Klagen til skatteklagenemnda ble senere trukket.

 

Tingretten avsa dom med domsslutning om at ligningen for skattepliktige oppheves.

 

Tingrettens dom ble anket av staten. Anken ble senere trukket. Lagmannsretten hevet saken ved kjennelse.

 

Som følge av tingrettens dom og den påfølgende hevingen av ankesaken, fattet skattekontoret vedtak om å oppheve skattepliktiges ligning for de aktuelle inntektsårene. Tilhørende skattekrav bortfalt.

 

Skattepliktige fremmet krav om dekning av sakskostnader etter ligningsloven § 9-11 nr. 3. Kravet gjaldt kostnader pådratt i forbindelse med klage på skattekontorets vedtak.

 

Skattekontoret avslo kravet med den begrunnelse at fullført behandling i skatteklagenemnda var en nødvendig betingelse for rett til kostnadsdekning etter ligningsloven § 9-11 nr. 3.

 

Dissens i regional skatteklagenemnd

 

Behandling i regional nemnd resulterte i dissens med følgende begrunnelse:

 

"Saken gjelder spørsmål om fullført klagebehandling er en forutsetning for å få dekket saksomkostninger etter ligningslovens § 9-11 nr. 3.

 

Skattyter påklaget rettidig skattekontorets vedtak om endring av ligning og ileggelse av tilleggsskatt. I stedet for å fullføre klagebehandlingen, ble saken brakt inn for domstolene. Selskapet fikk medhold, og skattekontoret endret ligningen i samsvar med dette.

 

Skattekontoret mener at fullført saksbehandling med vedtak i Skatteklagenemnda er en forutsetning for å få dekket saksomkostninger av statskassen. De mener at ordlyden «ligningsavgjørelse» må tolkes innskrenkende, og at det er kun avgjørelser fra skatteklagenemnda det siktes til.

 

Jeg mener at det framstår som noe urimelig at skattyter skal stilles dårligere når det gjelder sakskostnader dersom han senere vinner saken i retten, enn om han først hadde vunnet frem i Skatteklagenemnda.

 

At skatteyter valgte å trekke saken før den kom opp til realitetsbehandling mener jeg er uten betydning. Jeg viser til skattyters begrunnelse for dette i brev 29/11-10. Dersom skattyter hadde vunnet fram i Skatteklagenemnda, ville han ha fått dekket sakskostnadene. Om han ikke fikk medhold der, men vant fram i domstolene, ville han også fått dekket dette.

 

Jeg mener det er urimelig at selskapet ikke skal få dekket saksomkostninger etter ligningsloven § 9-11 nr. 3."

 

Skattepliktige anfører

I klage krever skattepliktige dekning av sakskostnader etter ligningsloven § 9-11 nr. 3. Det er anført at det ikke er grunnlag for å innfortolke et krav om fullført behandling i skatteklagenemnd.

 

Lovtekstens ordlyd stiller ingen krav til forutgående klagebehandling i Skatteklagenemnda. Det foreligger ikke grunnlag for å lese departementets uttalelser i Ot. prp. nr. 1 (2006-2007) punkt 22.3 som noe annet enn en kommentar til normalsituasjonen dvs. situasjoner hvor klagebehandling skjer i alle instanser før saken tas videre til domstolene. Det fremkommer ikke at et krav om dekning av saksomkostninger bortfaller dersom skattepliktige trekker sin klage ved stevning for domstolen. En slik forståelse ville medført en betydelig innskrenkning i skattepliktiges rett til å kreve kompensasjon for saksomkostninger, og det har derfor formodningen mot seg om det skulle være lovgivers intensjon uten at det nevnes eksplisitt.

 

Regelen om erstatning for saksomkostninger etter ligningsloven § 9-11 nr. 3 er basert på en interesseavveining av hvem som er nærmest til å bære risikoen for feil ved skattekontorets vedtak. Bestemmelsen lovfester de rettigheter som også følger av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper på ligningsforvaltningens område. I tilfeller hvor en domstol rettskraftig har avgjort at skattepliktige ikke er å bebreide for feilene ved ligningskontorets vedtak, har det derfor formodningen mot seg om regelen skulle forstås slik at den utelukker dekning av saksomkostninger som kan tilkjennes etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Det vises også til at forvaltningens ansvar for rettsanvendelsesfeil er strengt, og aktsomhetskravet for offentlige tjenestemenn ligger nært opp til et objektivt ansvar.

 

Når skattepliktige tar ut stevning for domstolene gir dette ligningsmyndighetene like fullt en sterk oppfordring til å revurdere riktigheten av sitt vedtak, og skattekontoret har fortsatt mulighet til å reversere vedtaket. Dette tilsier at det verken kan eller bør innfortolkes noe kategorisk vilkår om avsluttet behandling av Skatteklagenemnda i ligningsloven § 9-11 nr. 3.

 

Videre kommer det forhold at klagesaker ofte gjelder store beløper med potensielt betydelige rentekrav, hvilket også var tilfelle i nærværende sak. Dette medfører at om selskapet avventer anleggelse av søksmål til etter avsluttet behandling i skatteklagenemnda vil prosessrisikoen økes betydelig både for staten og den sivile part.

 

Denne konkrete saken er også særlig godt egnet til å illustrere hvordan en slik innskrenkende fortolkning av § 9-11 nr. 3 som skattekontoret anfører, fører til et urimelig resultat som strider med hensynene bak regelen.

 

Saken ble behandlet av skattekontoret som del av et omfattende sakskompleks. Slik saksbehandlingen hos skattekontoret utartet seg fremsto det som åpenbart både for skattepliktige og skattekontoret at skattekontoret ikke ville endret sitt standpunkt gjennom en behandling i Skatteklagenemnda. Den etterfølgende domstolsprosessen har også bekreftet dette. Det ville dermed utelukkende medført en unødig trenering i tid, samt økt prosessrisiko i form av renter, om sak først skulle anlegges etter avsluttet behandling i Skatteklagenemnda.

 

Skattepliktige hadde på tidspunktet for skattekontorets vedtak gjort det som kunne forventes med hensyn til sakens opplysning. Tingretten la også til grunn at årsaken til at skattekontorets vedtak ble funnet ugyldig ikke var nye opplysninger under domstolssaken, og at skattekontoret også ved opprinnelig ligning hadde mottatt tilstrekkelige opplysninger til å ta opp saken.

 

Skattepliktige hadde utførlig redegjort for de rettslige vurderinger som lå bak selskapets standpunkt, og belyst de faktiske sider av saken. Skattepliktige opplyste også om utflytting av ledelse på styrenivå ved innlevering av selvangivelsen. I den grad slik utflytting utløser utflyttingsskatt på ulovfestet grunnlag, hadde skattekontoret derfor særlig sterk oppfordring til også å ta opp spørsmålet allerede ved ordinær ligning.

 

Når skattekontoret resolutt stod på sin rettslige vurdering, og forventet saksbehandlingstid hos ligningsmyndighetene utgjorde 3-4 år, anså selskapet det derfor som direkte uforsvarlig å avvente anleggelse av søksmål frem til fullført saksbehandling i Skatteklagenemnda. Det er åpenbart at dette ikke er en vurdering som skal få betydning for selskapets mulighet til å kreve saksomkostninger etter ligningsloven § 9-11 nr. 3.

 

Når det gjelder vilkårene for dekning i ligningsloven § 9-11 nr. 4 vises det til skattepliktiges krav om dekning av saksomkostninger. Kostnadene er utvilsomt vesentlige. Vurderingen av vedtaket og utformingen av klagen fordret kompliserte juridiske vurderinger og saken har krevet omfattende imøtegåelser av skattekontorets feilaktige vurderinger. Varsel om tilleggsskatt fordret ekstern juridisk bistand om den Europeiske Menneskerettskonvensjon. Kostandene står i rimelig forhold til de spørsmål saken gjaldt. Vilkåret om at kostandene er pådratt med god grunn er derfor oppfylt. Endelig ville det være urimelig om skattyteren måtte dekke kostnadene selv. Skattepliktige sendte utfyllende opplysninger ved ordinær ligning. Tingretten fant endringsvedtaket ugyldig uten at det var begrunnet i nye opplysninger.

 

Skattekontorets redegjørelse

Skattekontoret anfører at fullført behandling i Skatteklagenemnda er en nødvendig betingelse for rett til dekning av sakskostnader etter ligningsloven § 9-11 nr. 3. Ordlyden "ligningsavgjørelse" må tolkes innskrenkende til å gjelde avgjørelser fra Skatteklagenemnda eller Riksskattenemnda, ikke avgjørelser fra skattekontoret. Det er kostnader i forbindelse med fullendt behandling i disse organene som kan kreves dekket etter ligningsloven § 9‑11 nr. 3.

 

Det gis støtte for en slik innskrenkende tolkning i forarbeidene, Ot. prp. nr. 1 (2006-2007) punkt 22.3, og sammenhengen i § 9-11. Skattekontoret viser til at departementets intensjon med utvidelsen av dekning for sakskostnader var at bare kostnader pådratt i forbindelse med forutgående klagebehandling i overligningsnemnda, fylkesskattenemnda og Riksskattenemnda, kunne kreves dekket.

 

Departementet mente å etablere en direkte sammenheng mellom kostnader som kan dekkes ved endring som følge av dom og kostnader som kan dekkes ved ordinær klagebehandling. Per 15. desember 2006 bestemte § 9-11 nr. 1 at overordnet organ tilkjente sakskostnader når det selv hadde endret en avgjørelse til gunst for skattyter ved ordinær klagebehandling. Rett til dekning forutsatte dermed fullført behandling av overordnet organ. Etter skattekontorets oppfatning må § 9-11 nr. 1 nytt annet punktum – slik det lød per 15.12.2006 – tolkes slik atden bare hjemlet dekning av kostnader pådratt i forbindelse med forutgående klagebehandling i overligningsnemnd, fylkesskattenemnd eller Riksskattenemnda. Dekningsadgangen tilsvarte da dekning etter første ledd, dersom skattyter hadde fått medhold i høyere nemnd i stedet for domstolen.

 

Skattekontoret viser videre til støtte for sin tolkning i Lignings-ABC 2015/16 s. 438 og i Harboe, Leikvang og Lystad, Ligningsloven kommentarutgave (7. utg. Oslo 2015) side 371 flg.

 

Sekretariatets vurdering

Sekretariatet innstiller på at skattepliktige gis delvis medhold i sitt krav om sakskostnader. Dekning av sakskostnader på kr [...] tilkjennes. Sekretariatet bemerker at krav om kostnader for utforming av krav om sakskostnader ikke er fremsatt i klagen til Skatteklagenemnda.

 

Klagen til Skatteklagenemnda er sendt innen klagefrist og skal behandles, jf. ligningsloven § 9-11 nr. 5.

 

Spørsmålet er om skattepliktige har krav på dekning av sakskostnader etter ligningsloven § 9-11.

 

Ligningsloven § 9-11 nr. 1 lød slik før endring av bestemmelsen fra 1. januar 2008:

 

"1. Når overligningsnemnda, fylkesskattenemnda eller Riksskattenemnda endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren, skal den tilkjenne skattyteren hel eller delvis dekning av statskassen for vesentlige sakskostnader når kostnadene var pådratt med god grunn og det ville være urimelig om skattyteren måtte dekke dem selv."

 

På grunn utvidelse av retten til dekning for sakskostnader og reorganisering av skatteetaten ble bestemmelsen endret i lov 15. desember 2006 nr. 77. Overligningsnemnd og fylkesskattenemnd ble erstattet med skatteklagenemnd. Finansdepartementet kunne ikke se at endringene i klage- og nemndsstrukturen medførte endringer i vilkårene for å tilkjenne sakskostnader, jf. Ot. prp. nr. 1 (2006-2007) punkt 3.2.2.9 side 29. Ny § 9‑11 nr. 1 lød:

 

"1. Når overligningsnemnda, fylkesskattenemnda eller Riksskattenemnda endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren, skal den tilkjenne skattyteren hel eller delvis dekning av statskassen for vesentlige sakskostnader når kostnadene var pådratt med god grunn og det ville være urimelig om skattyteren måtte dekke dem selv. På vilkår som nevnt i første punktum, skal overligningsnemnda, fylkesskattenemnda eller Riksskattenemnda tilkjenne dekning av sakskostnader når skattyter har fått medhold ved domstolsavgjørelse."

 

Etter endring ved endringslov 21.06.2013 nr. 67 lød ligningsloven § 9-11 slik:

 

"1. Når Skatteklagenemnda endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren, skal skattekontoret tilkjenne skattyteren helt eller delvis dekning av statskassen for sakskostnader. Det samme gjelder når

 

skattekontoret i medhold av § 9-8 nr. 1 annet punktum endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren. [...]

 

2. Når Riksskattenemnda endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren, skal den samtidig tilkjenne hel eller delvis dekning av statskassen for sakskostnader. [...]

 

3. Når skattekontoret endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren, som følger av eller forutsettes i en domstolsavgjørelse, skal skattekontoret samtidig tilkjenne hel eller delvis dekning av statskassen forsakskostnader. [...]

 

4. Sakskostnader skal bare tilkjennes når kostnadene er vesentlige, pådratt med god grunn og det ville være urimelig om skattyteren måtte dekke dem selv.

5. [...]"

 

Endringen kom som følge av ny bestemmelse i ligningsloven § 9-8 nr. 1 annet punktum. Bestemmelsen ble igjen endret fra 1. juli 2016 som følge av ordning med ny skatteklagenemnd, jf. endringslov 19. desember 2014 nr. 77. Bestemmelsens nr. 2 ble opphevet. Sekretariatet finner det ikke nødvendig å gjengi lovteksten.

 

Det stilles flere kumulative vilkår i ligningsloven § 9-11 nr. 4 for at sakskostnader kan tilkjennes. I denne saken er det i tillegg en forutsetning at vilkårene i § 9-11 nr. 3 er oppfylt for dekning av pådratte sakskostnader. Skattekontoret må ha endret en ligningsavgjørelse til gunst for skattyter som følge av en domsavgjørelse.

 

Vilkår i ligningsloven § 9-11 nr. 3

Spørsmålet er om uttrykket "ligningsavgjørelse" i § 9-11 nr. 3 omfatter skattekontorets ligningsavgjørelser, eller om det stilles krav til at skatteklagenemnda faktisk har fattet en ligningsavgjørelse.

 

Både skattekontoret og Skatteklagenemnda har kompetanse til å fatte avgjørelser tilknyttet ligningen av skattepliktige. En naturlig språklig forståelse av ordlyden "ligningsavgjørelse" omfatter både skattekontorets og Skatteklagenemndas avgjørelser. Innholdet i begrepet er ikke nærmere definert i ligningsloven. Samme uttrykk er brukt i § 9-11 nr. 1 om når Skatteklagenemnda endrer en ligningsavgjørelse til fordel for skattyteren. Uttrykket "ligningsavgjørelse" i nr.1 omfatter skattekontorets ligningsavgjørelser. Lovgiver har ikke spesifisert at "ligningsavgjørelse" i nr. 3 skal ha et snevrere innhold. Ved utvidelsen av bestemmelsen i § 9-11 nr. 1 annet punktum ved endringslov nr. 77 av 15.12.2006, inneholdt lovteksten ingen forutsetning om avgjørelse i daværende overligningsnemnd, fylkesskattenemd eller Riksskattenemnd for dekning av sakskostnader.

 

En innskrenkende tolkning av ordlyden til bare å gjelde skatteklagenemndas avgjørelser, vil medføre en begrensning i skattepliktiges rett til dekning av sakskostnader. Sekretariatet mener at det må foreligger klare holdepunkter i øvrige rettskilder for å kunne foreta en slik innskrenkende tolkningen av ordlyden til ugunst for skattepliktige. 

 

I følge forarbeidene Ot. prp. nr. 1 (2006-2007) punkt 22, er formålet med den nye regelen i ligningsloven § 9-11 nr. 3 å utvide retten til dekning av sakskostnader utover tvistemålslovens regler om erstatning.

Tvistemålslovens regler har et annet formål og begrenser erstatning for sakskostnader pådratt i forbindelse med forutgående administrativ klagebehandling. Departementet mente derfor at det var behov for å utvide retten til dekning av sakskostnader i ligningsloven. Dekning skal tilkjennes for kostnader pådratt i forbindelse med klagebehandling som ikke har ført frem i tidligere overligningsnemnd, fylkesskattenemnd eller Riksskattenemnd, nå Skatteklagenemnda, når skattepliktige får medhold i etterfølgende domstolsavgjørelse.

 

Fra departementets vurderinger i Ot. prp. nr. 1 (2006-2007) punkt 22.3 side 151 siteres:

 

"Departementet ser at det kan være behov for å endre ligningsloven, slik at en skattyter som får medhold i domstolen, får dekket de sakskostnadene ved forutgående klagebehandling som han ville fått dekket dersom klagebehandlingen hadde gitt samme resultat som dommen.

 

[...]

 

Departementet foreslår at bestemmelsen om dekning av sakskostnader i ligningsloven § 9-11 utvides slik at sakskostnader pådratt i forbindelse med forutgående klagebehandling i overligningsnemnda, fylkesskattenemnda og Riksskattenemnda dekkes i de tilfellene skattyter har fått medhold i en domsavgjørelse."

 

Sekretariatet kan ikke se at departementet her oppstiller et krav til en faktisk avgjørelse i skatteklagenemnda for dekning av sakskostnader ved medhold i domsavgjørelse. At disse uttalelsene knytter seg til forutgående klagebehandling i skatteklagenemnda er naturlig da dette vil være saksforløpet i de fleste tilfeller med behandling i alle instanser. Uttalelsene gir ikke i seg selv grunnlag for å hevde at departementet utelukker dekning i alle andre situasjoner. Det må kreves klarere holdepunkter for å kunne legge til grunn at departementets intensjon med disse uttalelsene er å oppstille et krav til faktisk avgjørelse av skatteklagenemnda. Sekretariatet mener at de øvrige rettskildene taler mot å oppstille et slikt krav og tolke ordlyden innskrenkende.

 

Formålet med § 9-11 er at skattepliktige får dekket sakskostnader for feil ved ligningsavgjørelser som ligningsmyndigheten kan lastes for eller bør bære risikoen for. I tillegg er de sentrale hensynene bak regelen effektiv saksbehandling og ressursbruk for staten og den skattepliktige. Formålet og disse hensynene kan gjøre seg gjeldene i ulik grad og vekt i den enkelte sak, noe som taler for at hvert enkelt tilfelle bør vurderes konkret. Det kan oppstå situasjoner der formålet og hensynene er best ivaretatt ved at en påbegynt klageprosess tas til retten uten at det foreligger vedtak fra Skatteklagenemnda. Sekretariatet bemerker i denne sammenheng at sakskostnader som er pådratt ved søksmål uten forutgående avgjørelse i nemnda uansett må være pådratt med god grunn og det må være urimelig at skattepliktige må dekke dem selv, jf. ligningsloven § 9-11 nr. 4. Dette taler for at retten til dekning bør avgjøres etter en konkret vurdering av vilkårene i § 9-11 nr. 4, og ikke ved en generell avgrensning mot saker der det ikke foreligger en faktisk avgjørelse i Skatteklagenemnda.

 

I tillegg mener sekretariatet at kravet om rimelighet er best egnet til å bli vurdert under vilkårene i § 9-11 nr. 4. At sakskostnader pådratt før endring til gunst ved domstolsavgjørelse blir nektet som følge av manglende avgjørelsei skatteklagenemnda, kan fremstå som urimelig i enkelte saker.

 

Vilkårene for dekning etter ligningsloven § 9-11 nr. 3 er omtalt i Lignings-ABC 2015/2016 s. 437-438 slik:

 

"Som utgangspunkt kan det ikke kreves dekning av sakskostnader hvor skattekontoret avgjør en endringssak uten klage etter lignl. § 9-5. Unntak gjelder hvor skattekontoret i medhold av lignl. § 9-5 nr. 2 endrer en ligningsavgjørelse som følge av en domstolsavgjørelse, jf. lignl. § 9-11 nr. 3. Sakskostnader som er pådratt i forbindelse med behandling i Skatteklagenemnda og/eller Riksskattenemnda kan da kreves dekket."

 

Formuleringen "behandling i Skatteklagenemnda..." kan tolkes slik at det forutsettes at Skatteklagenemnda faktisk har behandlet saken for at pådratte sakskostnader kan dekkes. Sekretariatet bemerker at sakskostnader kan tilkjennes i situasjoner der skatteklagenemnda ikke har fattet en faktisk avgjørelse. For eksempel gjelder dette tilfeller der det foreligger en klage til skatteklagenemnda, men ligningen blir endret som følge av en domsavgjørelse før skatteklagenemnda har fattet en avgjørelse. Det synes ikke omstridt at sakskostnader da kan tilkjennes etter ligningsloven § 9-11 nr. 3. Formuleringen utelukker ikke at kostnader pådratt i forbindelse med utarbeidelse av klage til Skatteklagenemnda kan omfattes. Det er mest naturlig å se på den siterte formuleringen i Lignings-ABC som et positivt angitt tilfelle der sakskostnader skal tilkjennes.

 

Sekretariatet kan ikke se at omtalen i Lignings-ABC taler for et absolutt krav til at Skatteklagenemnda har fattet en avgjørelse for at sakskostnader kan tilkjennes etter ligningsloven § 9-11 nr. 3.

 

Omtalen av § 9-11 nr. 3 i Harboe, Leikvang og Lystad, Ligningsloven kommentarutgave (7. utg. Oslo 2015) side 371 flg., gir etter sekretariatets syn ikke støtte for at det skal oppstilles et krav om avgjørelse i skatteklagenemnda for at sakskostnader kan tilkjennes.

 

Dersom det var meningen å innskrenke kostnadsdekning til tilfeller hvor domstolsbehandlingen medførte endring i et vedtak truffet av skatteklagenemnd eller riksskattenemnd, kunne det fremgått av ordlyden. Formålet med bestemmelsen og utvidelsen av retten til dekning taler heller ikke for en innskrenkende tolkning. Forarbeidene gir ikke klar støtte for at lovens ordlyd skal tolkes innskrenkende.

 

Sekretariatet finner at ordlyden "ligningsavgjørelse" i ligningsloven § 9-11 nr. 3 ikke kan tolkes innskrenkende til bare å gjelde avgjørelse fattet av Skatteklagenemda og Riksskattenemnda.

 

Sekretariatet anser derfor vilkårene i ligningsloven § 9-11 nr. 3 som oppfylt.

 

Vilkår i § 9-11 nr. 4

 

I følge ligningsloven § 9-11 nr. 4 stilles det krav til at "kostnadene er vesentlige, pådratt med god grunn og det ville være urimelig om skattyteren måtte dekke dem selv."

 

I denne saken er sakskostnadene vesentlige. Ved vurderingen av om kostnadene er pådratt med god grunn må det være et rimelig forhold mellom de kostnader som skal dekkes og størrelsen av det spørsmålet saken gjaldt, jf. forskrift av 20. mai 2009 nr. 556 om adgangen til å få dekket sakskostnader.

 

Saksforholdet har vært komplisert både når det gjelder faktiske og rettslige forhold. Saken gjaldt store beløp sammenlignet med kostnadene som er pådratt. Sekretariatet anser derfor kostnadene som pådratt med god grunn, jf. ligningsloven § 9-11 nr. 4.

 

Spørsmålet er om det ville være urimelig om skattepliktige måtte dekke kostnadene selv.

 

I følge forskrift av 20. mai 2009 nr. 556 er dette urimelig når skattepliktige har bidratt til sakens opplysning og tilrettelagt de faktiske forhold for ligningsmyndighetene, men disse bedømmer dem uriktig.

 

I tingrettens dom uttaler retten følgende om sakens opplysning:

 

"Retten finner også å legge vekt på at skattekontoret hadde informasjon nok til å undersøke de underliggende reelle forhold da [skattepliktige] opplyste at selskapet sannsynligvis ville blitt skattemessig hjemmehørende i [...] etter skatteavtalen.

 

[...]

 

Ligningskontoret hadde dermed oppfordring til å foreta ytterligere undersøkelser og eventuelt ta opp spørsmålet hvis de var i tvil. Det ble ikke gjort."

 

Sekretariatet mener at disse uttalelsene og dommen for øvrig gir støtte for at skattepliktige har bidratt til sakens opplysning slik det med rimelighet kan forventes. Skattekontoret hadde derfor tilstrekkelige opplysninger til å bedømme faktum riktig, og eventuelt foreta nærmere undersøkelser hvis de var i tvil.

 

Sekretariatet mener det ville det være urimelig om skattepliktige måtte dekke kostnadene selv.

 

Vilkårene i § 9-11 nr. 4 anses oppfylt.

 

Advokatutgifter er dokumentert med spesifiserte timelister og faktura for arbeid med klagen til Skatteklagenemnda som senere ble trukket. De totale kostnadene for administrativ klagebehandling er i klagen dokumentert med faktura. Halvparten av kostnadene ble krevet dekket som sakskostnader ved domstolsbehandlingen. Dette fremgår av oppgave over sakskostnader til tingretten og er lagt til grunn i lagmannsrettens kjennelse.

 

Det skal tilkjennes sakskostnader for den del av kostnadene som ikke ble krevet dekket og behandlet som sakskostnader ved domstolsbehandlingen. Det utgjør halvparten av det fakturerte beløp, kr [...].

 

Sekretariatet innstiller på at sakskostnader tilkjennes med kr [...], jf. ligningsloven § 9-11.

 

Sekretariatet foreslår at det fattes slikt

v e d t a k:

Skattepliktige gis delvis medhold i sitt krav om sakskostnader.

 

 

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 - 17.11.2016

 

Skatteklagenemndas behandling av saken:

 

Nemndas medlemmer Andvord, Folkvord, Remme, Jansson og Bjørnelykke traff deretter følgende enstemmige

 

vedtak:

 

Klagen gis medhold.