Lovhenvisninger: Skatteforvaltningsloven §§ 14-3 til 14-6. EMK art. 6 nr. 1

Saksforholdet

Skatt x har i sin redegjørelse for saken i henhold til skatteforvaltningsloven § 13-6 fjerde ledd opplyst følgende om saksforholdet:

"[...] kommune ved kemnerkontoret foretok kontroll av A AS i 2015 og bokettersynsrapporten ble utarbeidet 4.9.2015.

I henhold til ovennevnte rapport har selskapet tjenestepensjon hos B AS for sine ansatte. Selskapet har imidlertid ikke spesifisert innskudd til pensjonsordninger på terminoppgaver eller årsoppgave for 2014. Selskapet har betalt inn kr 4 720 923 til pensjonstilbyder. Etter varsel om kontroll er forholdet egenrettet av selskapet ved innsendelse av nye terminoppgaver 15.7.2015.

På bakgrunn av rapporten ble A AS varslet i brev av 19.5.2016 om mulig ileggelse av tilleggsavgift for ovennevnte forhold. Arbeidsgiver ble gitt en tilsvarsfrist til 9.6.2015[6].

Skattekontoret mottok tilsvar fra avgiftspliktig den 8.6.2016. Avgiftsplikten på pensjonsinnbetalingene er ikke bestridt. Avgiftspliktig viser imidlertid til at det ikke er grunnlag for å ilegge skjerpet tilleggsavgift slik det ble varslet om. Anførslene i avgiftspliktig sitt tilsvar samsvarer i det vesentlige med anførslene i klagen til skatteklagenemnda. Avgiftspliktiges anførsler vil fremgå av neste kapittel.

Skattekontoret fattet vedtak i saken den 10.8.2016, og mottok klage på dette vedtaket den 21.9.2016."

Sekretariatet mottok skattekontorets redegjørelse 14. oktober 2016.

Den 30. april 2018 sendte sekretariatet utkast til innstilling til skattepliktiges fullmektig for eventuelle kommentarer. Den 8. mai 2018 mottok sekretariatet tilbakemelding fra C som representerer skattepliktige. Tilbakemeldingen følger vedlagt innstillingen. Skattepliktiges merknader er innarbeidet og kommentert nedenfor.

Saken har blitt behandlet av alminnelig avdeling i Skatteklagenemnda avdeling 04. Som følge av dissens i alminnelig avdeling skal saken behandles av stor avdeling i Skatteklagenemnda. Dissensen er nærere omtalt i punktet "Dissens i alminnelig avdeling" nedenfor og saksprotokoll fra alminnelig avdeling følger vedlagt innstillingen.

Skattepliktiges anførsler

Skattekontoret har gjengitt skattepliktiges anførsler slik:

"Primært anfører avgiftspliktig at det ikke er grunnlag for ileggelse av skjerpet tilleggsavgift da skyldkravet forsett og grov uaktsomhet på ingen måte kan sies å være oppfylt. Det vises til at avgiftspliktig egenrettet ved å sende inn nye oppgaver kort tid etter mottatt varsel. Årsaken til den oppståtte feilen er at avgiftspliktig byttet leverandør av lønnstjenester, ved en inkurie ble informasjon om tilskudd til pensjonsordninger ikke overlevert til den nye leverandøren.

Feilen skyldes en informasjonssvikt ved bytte av leverandør for lønnstjenester, og det er høy sannsynlighet for at feilen ville bli rettet uten kontroll. Det har videre aldri vært selskapets intensjon å unndra avgift. Det faktum at selskapet selv oppdaget feilen og rettet opp denne før rapporten forelå underbygger dette.

Innberetningen gjelder lovpålagte pensjonskostnader, og det burde derfor være åpenbart for alle involverte parter at det skulle vært beregnet arbeidsgiveravgift av beløpet, samt at det ville blitt oppdaget og korrigert ved en senere anledning.

I tilleggsopplysningene til klagen anfører avgiftspliktig at skjerpet tilleggsavgift uansett ikke kan ilegges da det verken er ført tilstrekkelig bevis eller lagt til grunn riktig aktsomhetsgrad for skyldkravet."

I merknadene til utkast til innstilling fastholder skattepliktige tidligere merknader. Skattepliktige finner det særlig merkverdig at skjerpet tilleggsskatt opprettholdes i en sak hvor det samtidig konstateres konvensjonsbrudd etter EMK.

Skattepliktige anfører at vedtaket innebærer en markant skjerping av skattepliktiges aktsomhetsplikt. Skattekontoret har ilagt skjerpet tilleggsskatt, noe som utgjør en usaklig forskjellsbehandling. Det vises til to tilsvarende saker som skattepliktiges fullmektig har bistått i.

Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har vurdert klagen slik:

"Skatteklagenemnda har vedtakskompetanse for klager på skattekontorets vedtak i endringssaker jf. ligningsloven § 9-8 jf. § 9-2 første ledd, bokstav b. Skatteklagenemnda avgjør hvilket faktisk forhold som skal legges til grunn for ligningen av skattyter etter en prøving av de opplysninger han har gitt, og de øvrige opplysninger som foreligger. Dette innebærer at nemnda skal legge det mest sannsynlige faktum til grunn jf. ligningsloven § 8-1.

Klagen på vedtaket for inntektsåret 2014 er innkommet i rett tid jf. ligningsloven § 9-2 nr.5.

Avgiftsplikten på pensjonsordningen etter folketrygdloven § 23-2, fjerde avsnitt, er ikke bestridt. Avgiftspliktig har betalt inn kr 4 720 923 til pensjonstilbyder, dette var ikke spesifisert på terminoppgaver eller årsoppgave for 2014. Etter at avgiftspliktig ble varslet om kontroll har de egenrettet forholdet.

Det er videre enighet om at vilkårene for ileggelse av ordinær tilleggsavgift etter ligningsloven § 10-2 er til stede. Avgiftspliktig bestrider imidlertid at det er grunnlag for ileggelse av skjerpet tilleggsavgift etter ligningsloven § 10-5. Den videre drøftelsen vil således ta for seg hvorvidt vilkårene for ileggelse av skjerpet tilleggsavgift er til stede.

Skjerpet tilleggsavgift

Etter ligningsloven § 10-5 nr. 1 kan det ilegges skjerpet tilleggsavgift, dersom arbeidsgiver forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt likningsmyndighetene uriktige eller ufullstendige opplysninger, eller har unnlatt pliktig levering av næringsoppgave, og som forsto eller burde forstått at dette kunne har ført til avgiftsmessige fordeler.

Skjerpet tilleggsavgift ilegges som et tillegg til ordinær tilleggsavgift. Etter ligningsloven

10-5 nr. 3 beregnes skjerpet tilleggsavgift med 30 eller 15 % av den avgift som er eller kunne vært unndratt. Etter gjeldende praksis skal både de faktiske forhold, skyldkravet og beløpets størrelse bevises utover enhver rimelig tvil. Da de faktiske forhold og beløpets størrelse er ubestridt vil den videre drøftelsen ta for seg skyldkravet. Skattekontoret vil med dette vurdere hvorvidt arbeidsgiver har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt.

Forsett foreligger når avgiftspliktig kjente til opplysningsfeilen ved innlevering av oppgaven. Grov uaktsomhet foreligger når avgiftspliktig handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på en svært klanderverdig måte, slik at det er grunnlag for sterk bebreidelse. I tillegg må avgiftspliktig ha forstått eller burde ha forstått at de uriktige eller ufullstendige opplysningene kunne føre til avgiftsmessige fordeler. Ved vurderingen av skyldspørsmålet vil det være avgjørende hvilken grad av aktsomhet som må kunne forventes av avgiftspliktig.

Avgiftspliktig er ansvarlig for korrekt innberetning av sine pensjonsytelser. I foreliggende sak gjaldt det manglende innberetning av tjenestepensjon. A AS er et stort firma som driver omfattende virksomhet i Norge, og burde således ha god kjennskap til, og kunnskap om, det regelverk som omhandler innberetningsplikt på lovpålagte pensjonsytelser. Avgiftsplikten på pensjonsytelsene er ubestridt. Det må i slike tilfeller kunne forventes av avgiftspliktig at det foreligger gode nok rutiner til at alle innberetningspliktige ytelser innberettes.

Det er uten betydning om den manglende innberetningen skyldes forsett eller grov uaktsomhet hos underleverandøren, da det er avgiftspliktigs eget forhold som er avgjørende jf. Lignings-ABC 2013/14 s.1278.

Avgiftspliktig oppgir selv, i sin egen klage, at den manglende innberetningen skyldes at de ikke oversendte informasjon om tilskudd til pensjonsordningen til den nye leverandøren for lønnstjenester. Skattekontoret vil her påpeke at dette ikke medfører riktighet. Avgiftspliktig har levert årsoppgave for arbeidsgiveravgift (RF-1025) og tilleggsskjema for lønns- og pensjonskostnader (RF-1022) i altinn for 2014. I førstnevnte skjema er det avsatt en egen rad for tilskudd til pensjonsordninger, det skal hukes av i en boks dersom det foreligger en avtale om pensjonsordning, og navnet på tilbyderen av denne ordningen skal fylles ut. I RF-1022 er det også avsatt en egen rekke til tilskudd og premier til pensjonsordning, denne er ikke blitt fylt ut. Skjemaet skal undertegnes av både arbeidsgiver og revisor. Følgelig har avgiftspliktig selv fylt ut at det er innbetalt kr 0 i tilskudd og premier til deres lovpålagte pensjonsordning. Det må her kunne forventes at avgiftspliktig fører tilstrekkelig kontroll i overenstemmelse med kravet til forsvarlig opptreden, og påser at alle nødvendige opplysninger fremgår av nevnte skjema. Unnlatelse av dette er sterkt klanderverdig. Avviket i avgift er videre av en slik størrelse at det enkelt ville blitt oppdaget dersom avgiftspliktig hadde foretatt tilstrekkelig kontroll. Postene 110 (8); sum arbeidsgiveravgiftspliktige ytelser, og 112 (8); sum arbeidsavgiftspliktige ytelser + årets innbetaling av arbeidsgiveravgiftspliktig tilskudd og premier til pensjonsordning, i RF-1022, var i dette tilfellet lik hverandre, og dette er en klar indikasjon på at avgiftspliktigs pensjonsinnskudd ikke er oppgitt. Skattekontoret finner det sterkt klanderverdig at dette ikke ble oppdaget av verken avgiftspliktig selv eller deres revisor.

Avgiftspliktig viser videre til at skattekontoret har lagt til grunn alminnelig uaktsomhet ved vurderingen av skyldkravet, og at dette ikke er tilstrekkelig for ileggelse av skjerpet tilleggsavgift. Skattekontoret er enig i at det må foreligge kvalifisert sannsynlighetsovervekt for skyldkravet. Det kan imidlertid ikke være noe tvil om at avgiftspliktig måtte forstå at de innleverte opplysningene objektivt sett var uriktige jf. drøftelsen ovenfor, ettersom de selv har signert på at det ikke er innbetalt arbeidsgiveravgiftspliktige tilskudd og premier til pensjonsordning når dette er gjort. Skattekontoret anser det videre som ubestridt at avgiftspliktig i det minste burde ha forstått at den manglende innberetningen førte til avgiftsmessige fordeler.

På bakgrunn av ovenfornevnte finner skattekontoret at avgiftspliktig har opptrådt i strid med kravet til forsvarlig opptreden på en svært klanderverdig måte. Den manglende innberetningen skyldes grov uaktsomhet hos arbeidsgiver, og vilkårene for ileggelse av skjerpet tilleggsavgift jf. ligningsloven § 10-5 er dermed til stede.

Ved ileggelse av skjerpet tilleggsavgift må skattekontoret ta stilling til valg av sats. I tilfeller der arbeidsgiver har bidratt til å avklare de faktiske forhold ved hel eller delvis erkjennelse av de faktiske forhold, er dette et forhold som normalt tilsier at det skal anvendes 15 %. Etter varsel om bokettersyn ble avgiftspliktig oppmerksom på den manglende innberetningen og egenrettet forholdet. Skattekontoret finner derfor at skjerpet tilleggsavgift skal ilegges med 15 % av den avgift som er eller kunne vært unndratt for avgiftsåret 2014, jf. ligningsloven § 10-5 nr. 1 og 3."

Sekretariatets vurderinger

Sekretariatet som forbereder saker for Skatteklagenemnda, innstiller på at skattepliktiges klage ikke tas til følge.

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd.

Det fremgår av folketrygdloven § 23-2 fjerde ledd at det skal betales arbeidsgivergiveravgift av arbeidsgivers tilskott til pensjonsordninger. Dersom arbeidsgiver har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger til ligningsmyndighetene, kan avgiften fastsettes ved skjønn. Frem til 1. januar 2017 fremgikk dette av folketrygdloven § 24-3 som viste til ligningslovens bestemmelser om blant annet saksbehandling og tilleggsskatt (§§ 10-2 til 10-5).

Ligningsloven (og folketrygdlovens § 24-3) ble opphevet og erstattet med ny skatteforvaltningslov som trådte i kraft 1. januar 2017. Skattemyndighetenes adgang til å fastsette arbeidsgiveravgiften med skjønn følger nå av skatteforvaltningsloven § 12-1 jf. § 9‑1. Hjemmel for å ilegge tilleggsskatt fremgår av skatteforvaltningsloven §§ 14-3 til 14-6.

Skattekontoret har i vedtaket og redegjørelsen gjengitt over, anvendt begrepene tilleggsavgift og skjerpet tilleggsavgift. Sekretariatet vil i det følgende anvende begrepene tilleggsskatt og skjerpet tilleggsskatt som er benevnelsen i skatteforvaltningsloven.

Overgangsregler skatteforvaltningsloven/ligningsloven

Den 21. juni 2017 ble det foretatt en endring av overgangsbestemmelsen i skatteforvaltningsloven § 16-2 annet ledd. Etter endringen har bestemmelsen følgende ordlyd:

"§§ 14-3 til 14-7 får virkning for saker der opplysningssvikten er begått etter tidspunktet for lovens ikrafttredelse. Det samme gjelder for saker der vedtak treffes etter lovens ikrafttredelse, men opplysningssvikten er begått før tidspunktet for lovens ikrafttredelse, for så vidt samlet tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr hadde blitt høyere etter de tidligere reglene."

Dette innebærer at det som utgangspunkt er ligningslovens bestemmelse om tilleggsskatt som kommer til anvendelse i denne saken, siden opplysningssvikten er begått før 1. januar 2017. Dette gjelder likevel kun dersom skatteforvaltningslovens bestemmelser om tilleggsskatt ikke innebærer et gunstigere resultat. I så fall er det reglene i skatteforvaltningsloven som skal anvendes.

I denne saken er det ilagt ordinær tilleggsskatt med 30 % og skjerpet tilleggsskatt med 15 %, totalt 45 % tilleggsskatt av den skatten (avgiften) som kunne vært unndratt. Ved innføringen av skatteforvaltningsloven ble satsen for ordinær tilleggsskatt redusert fra 30 % til 20 %, mens de to satsene for skjerpet tilleggsskatt ble endret fra 15 % og 30 % i ligningsloven til 20 % og 40 % i skatteforvaltningsloven. Samlet tilleggsskatt etter skatteforvaltningsloven vil i så fall være 40 % som er mer gunstig enn etter reglene i ligningsloven. Det er derfor reglene i skatteforvaltningsloven som kommer til anvendelse i denne saken.

Klagen omfatter bare ilagt skjerpet tilleggsskatt med 15 %. Det fremgår av skatteforvaltningsloven § 14-6 første ledd andre setning at skjerpet tilleggsskatt bare kan ilegges i tillegg til tilleggsskatt etter skatteforvaltningsloven § 14-3. Sekretariatet må derfor først vurdere om vilkårene for ileggelse av tilleggsskatt er oppfylt.

Vilkårene for å ilegge tilleggsskatt

De objektive vilkårene for å ilegge tilleggsskatt fremgår av skatteforvaltningsloven § 14-3 første ledd:

"Tilleggsskatt ilegges skattepliktig og trekkpliktig som nevnt i § 8-8 første og annet ledd, som gir uriktig eller ufullstendig opplysning til skattemyndighetene eller unnlater å gi pliktig opplysning, når opplysningssvikten kan føre til skattemessige fordeler."

Det er skattemyndighetene som må bevise at de objektive vilkårene for ileggelse tilleggsskatt er oppfylt.

Det følger av retts- og ligningspraksis at beviskravet for å ilegge ordinær tilleggsskatt er klar (kvalifisert) sannsynlighetsovervekt, jf. Rt-2008-1409, Prop. 38 L (2015-2016) pkt. 20.5.3 og Ot.prp. nr.82 (2008-2009) pkt. 8.9 og 9.3. Beviskravet om klar sannsynlighetsovervekt gjelder både for spørsmålet om det foreligger opplysningssvikt og størrelsen på den skattemessige fordelen.

Utgangspunktet for vurderingen av om det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger er hva en lojal skattepliktig ville gi av opplysninger etter en objektiv standard, jf. Ot.prp.nr.82 (2008-2009) pkt. 8.2.3.

Den skattepliktiges opplysningsplikt fremgikk av folketrygdloven § 24-2, men følger nå av skatteforvaltningsloven § 8-1:

"Den som skal levere skattemelding mv. etter dette kapitlet, skal gi riktige og fullstendige opplysninger. Vedkommende skal opptre aktsomt og lojalt slik at skatteplikten i rett tid blir klarlagt og oppfylt, og varsle skattemyndighetene om eventuelle feil."

Skattepliktige har ikke innberettet tilskudd til pensjonsordningen i termin- eller årsoppgaver for arbeidsgiveravgift for avgiftsåret 2014. Det er enighet om at det foreligger en opplysningssvikt som følge av den manglende innberetningen. Videre er det enighet om at den manglende innberetningen har ført til skattemessige fordeler. Selskapet skulle ha innberettet tilskudd til pensjonsordningen med kr 4 720 923 i egen linje i årsoppgaven for arbeidsgiveravgift. Skattepliktig hadde sonetilhørighet i avgiftssone 1 der avgiftssatsen er 14,1 % av grunnlaget. Manglende innberettet arbeidsgiveravgift utgjør kr 665 650. Sekretariatet mener de objektive vilkårene i skatteforvaltningsloven § 14-3 første ledd er oppfylt med klar sannsynlighetsovervekt.

Den skattepliktige skal ikke ilegges tilleggsskatt når den skattepliktiges forhold må anses unnskyldelig, jf. skatteforvaltningsloven § 14-3 andre ledd. Det er den skattepliktiges subjektive forhold som må vurderes.

I forarbeidene til skatteforvaltningsloven Prop. 38 L (2015-2016) pkt. 20.4.2 er det lagt til grunn at unnskyldningsgrunner etter denne bestemmelsen skal anvendes i større grad enn tidligere. Det vil si at det skal mindre til enn etter ligningsloven for å anse den skattepliktiges forhold som unnskyldelig. Det er i forarbeidene i liten grad konkretisert hvilke tilfeller som bør omfattes av unnskyldelige forhold, men det legges til grunn at dette vil utvikle seg gjennom skattemyndighetenes praksis. Det bør imidlertid tas hensyn til om opplysningssvikten gjelder en enkeltstående feil av en ellers lojal og aktsom skattepliktig. I skatteforvaltningshåndboken vises det i denne forbindelse til om det foreligger liten grad av skyld.

Det kreves at skattemyndighetene med klar sannsynlighetsovervekt må bevise at det ikke foreligger unnskyldelige forhold. Dette er ingen endring i forhold til bestemmelsen i ligningsloven, jf. Ot.prp. nr.82 (2008-2009) pkt. 8.9.3.

Ved vurderingen av om forholdet er unnskyldelig skal det tas hensyn til skattepliktiges personlige forutsetninger, herunder alder, erfaring med økonomiske forhold, forutsetninger for å skaffe seg kunnskap om norske skatteregler med videre.

Sekretariatet kan ikke se at feilen er unnskyldelig, jf. skatteforvaltningsloven § 14-3 andre ledd. Feilen klassifiserer ikke som en teknisk regnskapsfeil som kan inntreffe ubevisst uten at skattepliktig eller dennes medhjelper kan lastes for det, se LigningsABC 2015/2016 side 1279 i pkt. 3.11.7. Informasjonssvikten i forbindelse med tilbyder av lønnstjenester er gjort av ansatte i selskapet. Sekretariatet slutter seg forøvrig til skattekontorets vurdering av spørsmålet om det foreligger unnskyldelige grunner.

Vilkårene for å ilegge tilleggsskatt i medhold av skatteforvaltningsloven § 14-3 er oppfylt.

Unntak fra tilleggsskatt

Det følger av skatteforvaltningsloven § 14-4 at tilleggsskatt ikke fastsettes dersom skattepliktig frivillig har rettet feilen, jf. skatteforvaltningsloven § 14-4 bokstav d. Dette gjelder bare dersom rettingen ikke er fremkalt av skattemyndighetenes kontrolltiltak. I dette tilfellet skjedde rettingen etter at skattepliktige var varslet om kontrollen, og det er derfor ikke grunnlag for å unnlate å ilegge tilleggsskatt på dette grunnlaget.

Forholdet faller heller ikke inn under unntaket i skatteforvaltningsloven § 14-4 bokstav b som omhandler åpenbare regne- eller skrivefeil. Feilen oppstod ved bytte av leverandør for lønnstjenester, og er etter det som er opplyst et resultat av informasjonssvikt i forbindelse med skiftet. Feilen er heller ikke åpenbar fordi den for skattekontoret krevde kontroll av innsendte opplysninger opp mot kontoutskriften til pensjonstilbyder for å avdekke forholdet.

Sekretariatet har kommet til at det ikke er grunnlag for å unnlate å ilegge tilleggsskatt i medhold av skatteforvaltningsloven § 14-4.

Satsen for tilleggsskatt

I skattekontorets vedtak er det ilagt 30 % tilleggsavgift (nå tilleggsskatt) på den arbeidsgiveravgiften som er eller kunne vært unndratt. Ved innføringen av skatteforvaltningsloven er sats ved ileggelse av tilleggsskatt regulert i skatteforvaltningsloven § 14-5 første ledd, der det heter:

"Tilleggsskatt beregnes med 20 prosent av den skattemessige fordelen som er eller kunne ha vært oppnådd. Satsen skal være ti prosent når de uriktige eller ufullstendige opplysningene gjelder opplysninger som også er gitt av arbeidsgiver eller andre etter kapittel 7, og opplysninger som selskapet har gitt etter § 8-9 for deltakere som skattlegges etter skatteloven §§ 10-40 til 10-48."

Ilagt alminnelig tilleggsskatt reduseres i tråd med endringen i skatteforvaltningsloven fra 30 % til 20 % av ikke innberettet arbeidsgiveravgift.

Vilkårene for å ilegge skjerpet tilleggsskatt

Skatteforvaltningsloven § 14-6 første og tredje ledd har følgende ordlyd:

"(1) Skjerpet tilleggsskatt ilegges skattepliktig og trekkpliktig som nevnt i § 8-8 første og annet ledd, som forsettlig eller grovt uaktsomt gir skattemyndighetene uriktig eller ufullstendig opplysning, eller unnlater å gi pliktig opplysning, når vedkommende forstår eller bør forstå at det kan føre til skattemessige fordeler. Skjerpet tilleggsskatt kan bare ilegges i tillegg til tilleggsskatt etter § 14-3. Bestemmelsen i § 14-4 gjelder tilsvarende. ...

(3) Skjerpet tilleggsskatt beregnes med 20 eller 40 prosent av den skatten som er eller kunne vært unndratt. § 14-5 annet til femte ledd gjelder tilsvarende."

Det er et vilkår for å kunne ilegge skjerpet tilleggsskatt etter skatteforvaltningsloven § 14-6, at det må være ilagt ordinær tilleggsskatt etter skatteforvaltningsloven § 14-3.

Videre er det et vilkår at den skattepliktige forsettlig eller grovt uaktsomhet har gitt skattemyndighetene uriktige eller ufullstendige opplysninger, eller unnlater å gi pliktige opplysninger, og at skattepliktig må ha forstått eller burde forstått at det kunne føre til skattemessige fordeler.

Beviskravet for skjerpet tilleggsskatt skal tilsvare det straffeprosessuelle beviskravet, det vil si bevist utover enhver rimelig tvil. Dette gjelder både de objektive vilkår og skyldvilkåret, jf. Prop. 38 L (2015-2016) pkt. 20.5.3 og Ot.prp. nr. 82 (2008-2009) pkt. 9.3 side 63.

Det skjerpede beviskravet vil for det første gjelde spørsmålet om de objektive vilkårene er oppfylt. De objektive vilkårene må vurderes på nytt, og spørsmålet er da om det er bevist ut over enhver rimelig tvil at den skattepliktige har gitt uriktig eller ufullstendig opplysning som har eller kunne ha ført til skattemessige fordeler. Det må også kunne bevises ut over enhver rimelig tvil at den skattepliktige har utvist den nødvendige graden av skyld, det vil si handlet forsettlig eller grovt uaktsomt med hensyn til opplysningssvikten.

I motsetning til ved ileggelse av ordinær tilleggsskatt, er det ved ileggelse av skjerpet tilleggsskatt også et vilkår at skattepliktig eller trekkpliktige forstod eller burde forstått at opplysningssvikten kunne ført til en skattemessig fordel. Det er tilstrekkelig at den skattepliktige har utvist simpel uaktsomhet når det gjelder forståelsen av de skatterettslige følgene av opplysningssvikten, jf. Prop. 38 L (2015-2016) pkt. 20.4.2.6 side 218 og 219 og Ot.prp. nr. 82 (2008-2009) pkt. 9.3 side 61.

Ved bedømmelsen av om det er utvist tilstrekkelig subjektiv skyld, må det tas utgangspunkt i hva som kan forventes av den vanlige, pliktoppfyllende skattepliktige. I den bedømmelsen må det ses hen til eventuelle personlige kvalifikasjoner som kan påvirke aktsomhetskravet (opp eller ned) som bør stilles til den enkelte i egne skattespørsmål, jf. Ot.prp. nr. 82 (2008-2009) pkt. 9.3 side 62.

Skyldkravet må være oppfylt av skattepliktige selv, det er ikke tilstrekkelig at skattepliktiges medhjelper har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Etter omstendighetene kan skattepliktig i slike tilfeller bedømmes som grovt uaktsom i sin kontroll av medhjelperens innsats, og ilegges tilleggsskatt på det grunnlag, jf. Ot.prp. nr. 82 (2008-2009) pkt. 9.3. side 62.

Det er enighet om at skattepliktige ikke har innrapportert innskudd i pensjonsordningen på terminoppgaver eller årsoppgaver for 2014. Videre er det enighet om at skattepliktig har betalt inn kr 4 720 923 til pensjonstilbyder, og at skattepliktig skulle ha innberettet og innbetalt arbeidsgiveravgift av dette grunnlaget. Etter sekretariatets vurdering er opplysningssvikten og omfanget av den skattemessige fordelen bevist utover enhver rimelig tvil. Spørsmålet er om skattepliktige kan sies å ha opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt i tilknytning til opplysningssvikten.

Skattepliktige er et stort selskap som driver omfattende virksomhet i Norge. Det må derfor kunne forventes at skattepliktige har satt seg tilstrekkelig inn i hvilke krav som stilles til innrapportering til skattemyndighetene om lovpålagte pensjonsytelser. Skattepliktige har ikke bestridt avgiftsplikten, noe som også tilsier at skattepliktige har vært kjent med kravet til innrapportering av pensjonsytelsene.

I klagen oppgir skattepliktig svikt i kommunikasjonen ved overgang til ny leverandør for lønnstjenestene som årsak til opplysningssvikten. Det følger av skatteforvaltningsloven § 8-1 at opplysningsplikten påhviler skattepliktige (tidligere folketrygdloven § 24-2 se over). Selv om innrapporteringen skjer ved hjelp av medhjelper, fritar det ikke skattepliktige fra ansvaret for riktig og fullstendig innrapportering. Benytter skattepliktige seg av medhjelper, må det kunne forventes at det etableres tilstrekkelige rutiner for å kontrollere at alle innberetningspliktige ytelser innberettes i rett tid og med rett beløp. I en situasjon der skattepliktig bytter leverandør av lønnstjenester må det forventes en økt grad av aktsomhet hos skattepliktig for å sikre at all nødvendig informasjon tilflyter den nye tilbyderen. I det minste må det kunne forventes at selskapet gjennomgår årsoppgavene for å kontrollere at riktige opplysninger sendes skattemyndighetene.

Skattepliktige har levert årsoppgave for arbeidsgiveravgift (RF-1025) og tilleggsskjema for lønns- og pensjonskostnader (RF-1022) i altinn for 2014. I årsoppgaven er det avsatt en egen rad for tilskudd til pensjonsordninger. Dersom det foreligger avtale om pensjonsordning skal det hukes av for det, samt at det skal opplyses om navn på tilbyderen. I RF-1022 skal det gis opplysninger om tilskudd og premier til pensjonsordningen, og skjemaet skal undertegnes av både arbeidsgiver og revisor. Skattepliktige har ikke gitt opplysninger om innbetaling av tilskudd og premier til den lovpålagte pensjonsordningen i skjemaene som er levert.

De manglende/uriktige opplysningene fører til et betydelig avgiftsmessig avvik som ville vært enkelt for skattepliktige å oppdage om oppgavene hadde blitt kontrollerte. Posten 110(8) i RF-1022 (sum arbeidsgiveravgiftspliktige ytelser) og post 112(8) i samme skjema (sum arbeidsgiveravgiftspliktige ytelser + årets innbetaling av arbeidsgiveravgiftspliktig tilskudd og premier til pensjonsordning) var i dette tilfellet like. Dette er en klar indikasjon på at avgiftspliktiges pensjonsinnskudd ikke er oppgitt. Etter sekretariatets vurdering er det sterkt klanderverdig at dette ikke ble oppdaget av verken skattepliktige eller deres revisor ved gjennomgang og undertegning av oppgaven.

Sekretariatet finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at den skattepliktige i det minste handlet grovt uaktsomt da det ga de uriktige og/ eller ufullstendige opplysningene og at det iallfall er utvist simpel uaktsomhet med hensyn til de skatterettslige følgende av opplysningssvikten.

Vilkårene for å ilegge skjerpet tilleggsskatt er dermed oppfylt.

Valg av sats for skjerpet tilleggsskatt

Innføringen av skatteforvaltningsloven får også betydning for ileggelse av skjerpet tilleggsskatt. Etter skatteforvaltningsloven § 14-6 tredje ledd skal skjerpet tilleggsskatt beregnes med 20 eller 40 prosent av den skatt som er eller kunne vært unndratt. Det må derfor vurderes hvilken sats som skal anvendes i forhold til skjerpet tilleggsskatt for inntektsåret 2014.

I forarbeidene til skatteforvaltningsloven Prop.38 L (2015-2016) pkt. 20.4.2.6 fremgår det at normalsatsen for skjerpet tilleggsskatt skal settes til 20 prosent, slik at den samlede reaksjonen blir 40 prosent. En samlet reaksjon på 40 prosent tilleggsskatt anses å være en tilstrekkelige streng reaksjon i de aller fleste saker hvor skattepliktig har utvist forsett eller grov uaktsomhet.

Det vil kun i enkelte saker være behov for å ilegge skjerpet tilleggsskatt med en høyere sats, og da fortrinnsvis i saker hvor unndragelsene er planlagte og systematiske eller skjer over noe tid. Dette kan eksempelvis gjelde i saker hvor det blir benyttet fiktiv fakturering, eller der hvor lønn fra arbeid eller inntekt fra omsetning over lengre tid helt er holdt utenfor skattemyndighetenes kunnskap.

I dette tilfellet har skattepliktig erkjent de faktiske forhold, og skattepliktige har rettet forholdet etter at de først ble tilskrevet om forholdet fra skattekontoret. Sekretariatet mener derfor at skjerpet tilleggsskatt med 20 % vil utgjøre en tilstrekkelig reaksjon slik at samlet tilleggsskatt vil utgjøre 40 %.

Skattepliktige hadde betalt inn kr 4 720 923 til pensjonstilbyder. Av dette skulle skattepliktige ha beregnet og innbetalt arbeidsgiveravgift med 14,1 %, det vil si kr 665 650. Som følge av innføringen av skatteforvaltningsloven, reduseres tilleggsskattesatsen fra 45 % til 40 %, noe som utgjør kr 33 282 i redusert tilleggsskatt.

Forholdet til EMK – konvensjonsbrudd

Utgangspunktet er at skattepliktige som er varslet om tilleggsskatt har krav på at endelig avgjørelse skjer innen rimelig tid, jf. EMK artikkel 6 nr. 1 som lyder:

In the determination of his civil rights and obligations or of any criminal charge against him, everyone is entitled to a fair and public hearing within a reasonable time by an independent and impartial tribunal established by law.[...]"

Ileggelse av tilleggsskatt er å anse som straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen av 4. november 1950 (EMK), jf. Rt-2000-996 og Rt-2010-1121.

Det foreligger konvensjonsbrudd etter vilkåret "rimelig tid" både hvis den totale saksbehandlingstiden er for lang og hvis det har vært for lang inaktiv periode i løpet av den totale saksbehandlingstiden, jf. HR‑2016-225-S avsnitt 31.

Spørsmålet i det følgende er hvor grensen for konvensjonsbrudd går i skattesaker.

Total saksbehandlingstid

Ved vurderingen av total saksbehandlingstid beregnes tiden fra varselet om tilleggsskatt er avgitt til avgjørelsen foreligger i den instans som har saken til behandling, jf. Rt-2004-134. Samme sted fremgår det at fristen avbrytes når saken er endelig avgjort. I vurderingen av om behandlingstiden har vært urimelig lang, må det legges vekt på sakens kompleksitet og karakter, skattepliktiges forhold og myndighetenes forhold. Det vil ha særlig betydning om det finnes lengre perioder med inaktivitet som ikke skyldes skattepliktige, jf. Rt-2004-134. 

I foreliggende sak er det varslet om tilleggsskatt for 2014 den 19. mai 2016. Under forutsetning av at saken er endelig avgjort i Skatteklagenemnden i løpet juni 2018, vil total saksbehandlingstid bli litt over 2 år.

Grunnet sekretariatets konklusjon i forhold til vilkåret om liggetid / inaktivitet nedenfor foretas det ingen ytterligere vurdering av dette vilkåret.

Liggetid

En lang inaktiv periode (liggetid) vil i seg selv også kunne være et konvensjonsbrudd jf. Rt-2005-1210 og HR-2016-225-S. I Rt-2005-1210 kom Høyesterett til at total inaktivitet i ett år representerte en krenkelse av EMK art 6 nr.1. I HR-2016-225 utgjorde en total liggetid syv til åtte måneder ikke konvensjonsbrudd etter EMK art 6. nr.1.

Med liggetid menes kun perioder med fullstendig inaktivitet, mens treg fremgang i saksbehandlingen ikke omfattes.

Dommen inntatt i Rt-2005-1210 gjaldt tradisjonell strafferett. I Rt-2007-1217 avsnitt 65 heter det følgende:

"… de rettssikkerhetsgarantier som EMK artikkel 6 sikrer i straffesaker, ikke kan håndheves like strengt for sanksjoner som faller utenfor den tradisjonelle strafferett, men som likevel blir betraktet som straff etter EMK artikkel 6."

Dette støttes også av EMDs Storkammerdom av 23. november 2006, Jussila mot Finland (EMD-2001-73053). Etter sekretariatets vurdering taler dette for at Rt-2005-1210 må vurderes i lys av at foreliggende sak gjelder administrativt ilagt tilleggsskatt.

I dom publisert i Utv-2016-1280 kom lagmannsretten til at en periode på 20 måneder med inaktivitet i saksbehandlingen måtte anses som en krenkelse av EMK art 6 nr. 1. I foreliggende sak ble skattepliktige varslet om tilleggsskatt for inntektsåret 2014 den 19. mai 2016 og vedtak om tilleggsskatt ble fattet 10. august 2016. Skattepliktige sendte foreløpig klage 20. september 2016 som ble utdypet senest ved brev 5. oktober 2016, og skattekontoret oversendte sin redegjørelse til sekretariatet 14. oktober 2016. Når det gjelder saksbehandlingen frem til saken ble oversendt sekretariatet, er det ingen påviselig liggetid. Etter at saken kom inn til sekretariatet har det imidlertid vært en liggetid på 13 måneder.

Basert på gjennomgangen av rettspraksis foran sett opp mot liggetiden i denne saken, kan det etter sekretariatets vurdering tilsi at tilleggsskatt ikke er ilagt innen rimelig tid i denne saken, jf. EMK art 6 nr. 1.

Rimelig kompensasjon – EMK art 13

Ved brudd på EMK har skattepliktige krav på et effektivt rettsmiddel, jf. EMK art 13:

"Everyone whose rights and freedoms as set forth in this Convention are violated shall have an effective remedy before a national authority notwithstanding that the violation has been committed by persons acting in an official capacity."

Spørsmålet er hva et effektivt rettsmiddel innebærer i foreliggende sak. EMK art. 13 regulerer ikke de internrettslige virkningene av konvensjonskrenkelse. Ved vurderingen av hva som utgjør en rimelig kompensasjon må det derfor sees hen til nasjonal rettspraksis.

I Rt-2000-996 som gjaldt ileggelse av skjerpet tilleggsskatt, ble både bortfall og nedsettelse av tilleggsskatten ansett å være et effektivt rettsmiddel i tilleggsskattesaker etter EMK art. 13. Tilleggsskatten for 1987 falt bort og tilleggsskatten for 1988 ble satt til 30 %. Total saksbehandlingstid hadde vært henholdsvis 11 og 8 år. Til forskjell fra foreliggende sak gjaldt ikke den saken vilkåret om liggetid i EMK art 6 nr. 1.

I dom fra Borgarting LB-2016-159459 uttalte lagmannsretten at det ikke er hjemmel for å fastsette en straff under en lovbestemt minstestraff som følge av lang saksbehandlingstid. Saken ble anket til Høyesterett der ankeutvalget uttalte følgende om lagmannsrettens forståelse på dette punktet (HR-2017-1814-U):

"Høyesteretts ankeutvalg bemerker at det ikke er noe å utsette på lagmannsrettens lovanvendelse.

Ved straffeutmålingen har imidlertid lagmannsretten lagt til grunn at lang saksbehandlingstid som har medført krenkelse av Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 nr. 1, ikke kan kompenseres ved å utmåle en straff som er lavere enn lovbestemt minstestraff. Utvalget er ikke enig i dette. Utgangspunktet er, slik også lagmannsretten har lagt til grunn, at krenkelsen bør kompenseres gjennom fradrag i totalstraffen, jf. HR-2016-225-S. Det kan medføre at straffen må settes lavere enn lovbestemt minstestraff. I tilfeller hvor det, som i denne saken, også foreligger andre formidlende omstendigheter kan det likevel være aktuelt å avsi deldom. Etter en samlet vurdering er utvalget av den oppfatning at krenkelsen og de øvrige forhold er tilstrekkelig kompensert gjennom den straff lagmannsretten har utmålt."

Foreligger det brudd på EMK art 6 nr. 1 er det etter sekretariatets vurdering ingen begrensning knyttet til at det ikke kan kompenseres utover "minstestraff".

I HR-2016-225-S forelå det ikke brudd på EMK art 6 nr.1, men det ble allikevel kompensert for lang saksbehandlingstid. Det uttales der at reduksjonen må være forholdsmessig. Sentralt er lengden på forsinkelsen. Hva som er forholdsmessig må vurderes i den enkelte sak. Sakens øvrige omstendigheter må trekkes inn i vurderingen, særlig hvor belastende forsinkelsen har vært for den tiltalte. Selv om det ikke forelå brudd på EMK art 6 nr. 1 i denne saken, anser sekretariatet at momentene ved vurderingen av hva som er en rimelig kompensasjon ved lang saksbehandlingstid også er relevante i de tilfellene det foreligger konvensjonsbrudd.

I Utv-2016-1280 ble en reduksjon av tilleggsskatten med 10 % ansett å være en rimelig kompensasjon. I den saken gjaldt det som tidligere nevnt en liggetid på 20 måneder.

Skattepliktige har i skattekontorets vedtak blitt ilagt tilleggsskatt med en sats på 45 % etter dagjeldende ligningslov § 10-4. Innføringen av skatteforvaltningsloven innebar at satsen for ordinær tilleggsskatt er redusert fra 45 % til 40 %. Etter sekretariatets vurdering blir konsekvensen av dette at skattepliktige skal få kompensasjon for konvensjonsbrudd basert på ilagt tilleggsskatt med en sats på 40 % istedenfor 45 %.

En rimelig kompensasjon for en liggetid på ca. 13 måneder er etter sekretariatets vurdering at tilleggsskatt ilegges med en sats på 30 %. Det har i denne vurderingen blitt lagt avgjørende vekt på at liggetiden i foreliggende sak er lavere enn liggetiden i Utv-2016-1280. Liggetiden i den saken var på 20 måneder og ilagt tilleggsskatt ble satt ned fra 30 % til 20 %. Det fremgår av HR-2016-225-S, jf. HR-2017-1814-U at forsinkelsens lengde er sentral ved vurderingen av hva som utgjør en rimelig kompensasjon ved konvensjonsbrudd etter EMK art 6 nr.1.

Som følge av at sekretariatet mener saken ikke er avgjort innen rimelig tid, jf. EMK art. 6 nr. 1, må tilleggsskatten settes ytterligere ned. Skattepliktige hadde betalt inn kr 4 720 923 til pensjonstilbyder. Av dette skulle skattepliktige ha beregnet og innbetalt arbeidsgiveravgift med 14,1 %, det vil si kr 665 650. Det ilegges tilleggsskatt med 30 %, noe som utgjør kr 99 847 i redusert tilleggsskatt.

Sekretariatets vurdering av skattepliktiges merknader til innstillingen

Skattepliktiges opplysningsplikt og aktsomhetsplikt følger av lov og forarbeider. Sekretariatet mener videre at beviskravet for å ilegge skjerpet tilleggsskatt er oppfylt. Det vises til drøftingen over om dette.

I tilsvaret anføres at ileggelse av skjerpet tilleggsskatt i denne saken utgjør en usaklig forskjellsbehandling, og det vises til to andre saker som skattepliktiges fullmektig har bistått i. Sakene som det vises til er anonymiserte, noe som begrenser mulighetene for å vurdere om sakene er sammenlignbare. Så langt vi kan se har ingen av de to sakene blitt behandlet av skatteklagenemnda.

 

Vi registrerer at den ene saken ble avsluttet av kemnerkontoret. Kemnerens brev er svært kortfattet både med hensyn til faktum og vurderinger, noe som gjør det tilnærmet umulig å sammenligne saken med vår sak. Den andre saken er avgjort av skattekontoret, og det fremlagte materiale fra den saken er enda mer kortfattet. Vi kan imidlertid se av vedlegget at det gjelder en virksomhet som ble etablert ultimo 2015, og at det er tale om omgjøring av skjerpet tilleggsskatt for avgiftsårene 2016 og 2017. Til sammenligning ble skattepliktige i vår sak etablert i 1995 og har drevet omfattende virksomhet i landet i om lag 20 år. Sekretariatet vil påpeke at ileggelse av tilleggsskatt og skjerpet tilleggsskatt foretas etter en konkret vurdering i den enkelte sak.

Sekretariatet har kommet til at det foreligger brudd på EMK ved at saken ikke er avgjort innen rimelig tid. Imidlertid mener vi at en reduksjon av samlet tilleggsskatt med 10 % vil utgjøre et effektivt rettsmiddel i denne saken, se Høyesterett som i HR-2017-1814-U (gjenngitt over) uttaler at "… krenkelsen bør kompenseres gjennom fradrag i totalstraffen,…". Det vises til at liggetiden i vår sak er rett over ett år. En reduksjon med 10 % av ilagt tilleggsskatt er i tråd med andre saker som har blitt behandlet av skatteklagenemnda.

Sekretariatets forslag til vedtak i alminnelig avdeling

Klagen gis ikke medhold.

Ordinær tilleggsskatt reduseres fra 30 % til 20 %, fra kr 199 695 til kr 133 130.

Skjerpet tilleggsskatt reduseres fra 15 % til 10 %, fra kr 99 847 til kr 66 565.

Dissens i alminnelig avdeling

Saken ble behandlet i alminnelig avdeling 04. Nemndas medlemmer Furuseth og Syversen sluttet seg til sekretariatets innstilling. Nemndas medlem Olsen dissenterte og avga slik votum:

"Uenig i sekretariatets innstilling.

Jeg er uenig i anvendelsen av skjerpet tilleggsskatt i saken.

Det er ikke omstridt at den skattepliktige har gitt uriktige og/eller ufullstendige opplysninger ved at tilskudd til pensjonsordning ikke var oppgitt som del av grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift. Det er etter min oppfatning heller ikke tvilsomt at dette kunne medført skattemessige/avgiftsmessige fordeler. De objektive vilkårene for ileggelse av tilleggsskatt etter skatteforvaltningslovens § 14-3 1. ledd er således oppfylt.

Jeg er etter omstendighetene i saken også enig i at opplysningssvikten neppe kan anses unnskyldelig etter skatteforvaltningslovens § 14-3 2. ledd. Dette selv med de signaler som er gitt i lovens forarbeider om en mere lempelig praktisering av unnskyldighetsbestemmelsen i 2. ledd. Ved denne vurderingen, legger jeg vekt både på feilens beløpsmessige størrelse/beløpsmessige konsekvens. Jeg legger også vekt på de muligheter den skattepliktige den skattepliktige og dennes medhjelpere hadde til å oppdage feilen ved en tilstrekkelig aktsom gjennomgang av oppgavene før innlevering. Jeg finner det ikke tvilsomt at den skattepliktige eller dennes medhjelper burde oppdaget feilen forut for innsending av rapporteringen til skattemyndighetene.

Jeg er likevel ikke enig i at vilkårene for ileggelse av skjerpet tilleggsskatt foreligger i den aktuelle saken.

Etter gjeldende praksis skal både de faktiske forhold, skyldkravet og beløpets størrelse bevises utover enhver rimelig tvil. Faktiske forhold og feilens beløpsmessig størrelse er utvilsomt bevist ut over rimelig tvil og er også erkjent av skattepliktige. Spørsmålet er etter dette om skyldkravet (grov uaktsomhet) er bevist ut over rimelig tvil.

Etter min oppfatning, er det ikke er bevist ut over rimelig tvil at den skattepliktiges opplysningssvikt representerer en slik kvalifisert skyld (grov uaktsomhet) at det foreligger grunnlag for skjerpet tilleggsskatt. Slik jeg ser det, legger her skattekontoret og sekretariatet en for streng vurderingsnorm til grunn for sine vurderinger. Jeg kan her i stor grad slutte meg til det som er anført i klagen. Herunder at saken gjelder en enkeltstående feil/opplysningssvik som den skattepliktige eller dens medhjelpere burde oppdaget, men som likevel ikke representerer en slik kvalifisert grad av skyld at den kvalifiserer til skjerpet tilleggsskatt.

Jeg viser i denne sammenheng også til omfattende rettspraksis som gir nærmere føringer med hensyn til vilkårene for anvendelse av skjerpet tilleggsskatt herunder Bøhn-dommen utv. 1995 s 1278. I dommen anføres det at ved vurderingen av skyldkravet må det i tilfelle være avgjørende hvordan saken fortonet seg for den aktuelle skattepliktige og at man bør være tilbakeholdne med anvendelse av forhøyet sats. Det fremgår av dommen at sitat:

"Reelle grunner taler for å være tilbakeholden med å bruke den forhøyede sats. Selv om det i ettertid og ved nærmere studium av et arrangement kan være lett å se at det ikke er holdbart, kan saken ha fortonet seg annerledes for den konkrete skatteyter."

Oppsummert mener jeg at de retningslinjene som følger av denne dommen samt øvrig retts- og ligningspraksis tilsier at vilkårene for ileggelse av skjerpet tilleggsskatt ikke oppfylt i den aktuelle saken. Herunder mener jeg at skattepliktiges opplysningssvikt ikke representerer en slik kvalifisert (grov)) opplysningssvikt at det foreligger grunnlag for skjerpet tilleggsskatt. Feilen framstår som et "hendelig uhell", som likevel neppe kan anses unnskyldelig i relasjon til § 14-3 2. ledd. Dette selv om man tar i betraktning lovforarbeidenes signaler om en mer lempelig praktisering av unnskyldighetsbestemmelsen. Feilen er likevel etter min oppfatning ikke "grovt uaktsom" hverken i forhold til en alminnelig språklig forståelse eller en rettslig forståelse av begrepet.

Jeg er etter dette kommet til at tilleggsskatten i saken bør utmåles med utgangspunkt i den alminnelig satsen på 20 %.

Jeg er under noe tvil, enig med innstillingen i at liggetiden i saken kan anses som konvensjonsbrudd. Liggetiden er forholdsvis lang, men er etter min oppfatning i grenseland for det som kan defineres som konvensjonsbrudd. Jeg er også enig i at kompensasjonen passende kan settes til 10 %.

Jeg er etter dette kommet til at samlet tilleggsskatt bør settes til 10 % av den etterberegnede avgiften (ordinær sats 20 % med fradrag for kompensasjon lang liggetid 10 %)."

I dissensen vises det til omfattende rettspraksis og det siteres fra dom inntatt i Rt-1995-1278, side 1287 andre avsnitt. I samme avsnitt kom Høyesterett etter en konkret vurdering til at de ankede parter hadde handlet grovt uaktsomt. I vurderingen la Høyesterett vekt på skattepliktiges forutsetninger, selve overtredelsen og hvordan den måtte fremstå for partene på overtredelsestidspunktet. Etter å ha foretatt en tilsvarende vurdering i denne saken, mener sekretariatet at opplysningssvikten må karakteriseres som grovt uaktsom.

Sekretariatet fastholder sitt forslag til vedtak.

Sekretariatets forslag til vedtak i stor avdeling

Klagen gis ikke medhold.

Ordinær tilleggsskatt reduseres fra 30 % til 20 %, fra kr 199 695 til kr 133 130.

Skjerpet tilleggsskatt reduseres fra 15 % til 10 %, fra kr 99 847 til kr 66 565.

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 27.09.2018

Til stede:

                        Skatteklagenemnda

                        Gudrun Bugge Andvord, leder

                        Benn Folkvord, nestleder

                        Trygve Holst Ringen, medlem

                        Aksel B. Stenhamar, medlem

                        Faisal Siddiq, medlem

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemnda delte seg i et flertall og mindretall. Flertallet Siddiq, Holst Ringen og Andvord sluttet seg til sekretariatets innstilling.

Mindretallet Folkvord og Stenhamar finner ikke bevist utover enhver rimelig tvil at skattepliktige har handlet grovt uaktsomt, og viser for øvrig til dissensen i alminnelig avdeling.

Nemnda traff deretter følgende

                                                           v e d t a k:

Klagen gis ikke medhold.

Ordinær tilleggsskatt reduseres fra 30 % til 20 %, fra kr 199 695 til kr 133 130.

Skjerpet tilleggsskatt reduseres fra 15 % til 10 %, fra kr 99 847 til kr 66 565.