Lovhenvisninger: Skatteforvaltningsloven § 5-9 første ledd.                                                                                            

Saksforholdet

Skattekontoret har i redegjørelse opplyst følgende om saksforholdet:

«A AS startet å bygge B kraftverk (A 2) i 2013, som ligger i C kommune. Det nye kraftverket ble ferdig i år X.

I e-post av 5. februar 2016 ba advokatfirmaet D på vegne av C kommune om å få opplyst om sentralskattekontoret hadde foretatt en vurdering av om utbyggingen av A 2 var å anse som opprustning av eksisterende kraftverk eller som et nytt kraftverk ved beregning av kommunens eiendomsskattegrunnlag. Om det var foretatt en slik vurdering, ble det bedt om at alle relevante dokumenter ble oversendt kommunen. Videre ba kommunen om innsyn i eventuelle opplysninger som sentralskattekontoret hadde mottatt om utbyggingsprosjektet, herunder vedlegg i selvangivelsen til A AS for inntektsårene 2013 og 2014, i medhold av eigedomsskattelova § 18.

I brev av 23. februar 2016 ble anmodningen om innsyn ikke imøtekommet. Det ble opplyst om at det ikke var foretatt en endelig vurdering av om A 2 var å anse som nytt kraftverk eller opprustning av eksisterende kraftverk. Videre ble det opplyst at om det foretas en endring som har betydning for eiendomsskattegrunnlaget, vil kommunen ha rett på innsyn i fraviket og grunnlaget for dette.

C kommune ved D sendte omgjøringsbegjæring 7. mars 2016 til sentralskattekontoret, hvor det ble anmodet om omgjøring av eiendomsskattegrunnlagene for skatteårene 2015 og 2016 hva gjelder B kraftverk. Etter kommunens syn skulle utbyggingen av B kraftverk anses som eget skatteobjekt og dermed verdsettes som eget kraftanlegg etter regelen i skatteloven § 18-5 sjette ledd.

D viste i brev av 15. mars 2016 til sentralskattekontoret avslag på innsyn i brev av 23. februar 2016, og ba på vegne av C kommune, om at sentralskattekontoret opplyste om kommunens klageadgang på avslag om innsyn, og fristen for å klage.

I brev av 23. mai 2016 opplyste sentralskattekontoret om kommunens klageadgang og klagefrist.

D viste i brev av 2. juni 2016 til telefonsamtale med E ved sentralskattekontoret hvor det ble opplyst at spørsmål om klage var tatt opp med overordnet myndighet, og ba om innsyn i denne korrespondansen.

Henvendelsen ble besvart av sentralskattekontoret i brev av 6. juni 2016, hvor det ble informert om at kontakt med overordnet myndighet var på telefon for å bekrefte at det forelå klageadgang.

I brev av 15. juni 2016 klaget D på vegne av kommunen på avslått innsynsbegjæring. Klagen ble behandlet av Skattedirektoratet, og i brev av 23. juni 2016 ble den ikke tatt til følge.

D anmodet i brev av 13. desember 2016 på vegne av C kommune om innsyn i korrespondansen i saken mellom sentralskattekontoret og skattyter så langt i saken. Det ble vist til at det ikke forelå svar i saken. Kommunen var bekymret for at svar i saken ikke ville foreligge før søksmålsfristen for eiendomsskattegrunnlaget for 2017 var utløpt.

Sentralskattekontoret besvarte henvendelsen i brev av 7. januar 2017, hvor innsynsanmodningen ikke ble imøtekommet. Det ble informert om at A AS er varslet om endring av ligningen for inntektsårene 2013, 2014 og 2015 hva gjelder verdsettelse av kraftanlegg.

I brev av 30. juni 2017 besvarte sentralskattekontoret C kommune sin begjæring om omgjøring av eiendomsskattegrunnlaget for A kraftverk for skatteårene 2015 og 2016. Sentralskattekontoret endret i vedtak av 30. juni 2017 eiendomsskattegrunnlagene for A 2. Eiendomsskattegrunnlaget ble for inntektsåret 2013/eiendomsskatteåret 2015 fastsatt til kr 106 083 010 og for inntektsåret 2014/eiendomsskattåret 2016 fastsatt til kr 417 551 321. Eiendomsskattegrunnlaget for inntektsåret 2015/eiendomsskattegrunnlaget 2017 ble også endret til kr 766 467 253. Kopi av vedtaket med de nødvendige opplysninger ble sendt sammen med brevet.

D krevde på vegne av C kommune i brev av 14. august 2017 dekning av sakskostnader med kr 114 837,50. Sakskostnadskravet var knyttet til arbeid i forbindelse med omgjøringsbegjæring, innsynsbegjæringer, brev og annen oppfølgning grunnet lang saksbehandlingstid.

I kontorvedtak av 12. april 2018 ble det ikke tilkjent sakskostnader. Kontoret fant at vilkåret om at enkeltvedtaket var endret til gunst for den vedtaket retter seg mot ikke var tilstede.

C kommune påklaget kontorvedtaket i brev av 25. mai 2018. «

Sekretariatet mottok sakens dokumenter sammen med skattekontorets redegjørelse 19. november 2019.

Sekretariatets utkast til innstilling i saken ble sendt på innsyn til kommunen den 10. mars 2021, med frist på 14 dager for å inngi merknader. Sekretariatet mottok kommunenes merknader 16. april 2021. Merknadene er innarbeidet i innstillingen.

I telefonsamtale av 6. mai 2021 bekreftet kommunens advokat at det ikke var ønske om å få tilsendt utkast til innstilling på nytt etter innarbeidelse av merknader av 16. april 2021.

Skattepliktiges anførsler

Skattekontoret har gjengitt kommunens anførsler slik i redegjørelse:

«C kommune anfører at vilkårene for å tilkjenne sakskostnader etter skatteforvaltningsloven § 5-9 er oppfylt.

Det vises til at det foreligger et enkeltvedtak, jf. sktfvl. § 1-2 bokstav d. Kommunen oppfatter det slik at det ikke er bestridt at fastsettelsen av formuesverdi til et kraftverk er omfattet av sktfvl. § 5-9, jf. § 1-1 bokstav a. Det vises også til forarbeider til sakskostnadsbestemmelsen hvor det fremgår at det ikke bare er endring av skattefastsettingen, men endring av alle avgjørelser som er enkeltvedtak etter § 1-2 bokstav d omfattes av bestemmelsen, jf. Prop. 38 L (2015-2106) side 74. 

Kontorvedtaket retter seg mot kommunen. Dette fremkommer av en naturlig språklig forståelse av bestemmelsen. Det vises til at personkretsen som omfattes av bestemmelsen er «den vedtaket retter seg mot». Forarbeidene omtaler tredjeparters rett til å få dekket kostnader som er pådratt i forbindelse med endring av enkeltvedtak, jf. Prop. 38 L (2015-2016) side 248.

I de generelle uttalelsene i Prop. 38 L (2015-2016) side 74 flg. angis det at bestemmelsen også gjelder uavhengig av årsaken til at vedtaket endres. Videre at den gjelder alle avgjørelser som er enkeltvedtak etter sktfvl. § 1-2 bokstav d. Den omfatter også tredjeparter som får endret et enkeltvedtak, og gjelder endring av ethvert vedtak om skattefastsetting.    

Kommunen viser til at vedtaket etter skatteloven § 18-5 i utgangspunktet retter seg mot eieren av kraftanlegget, men at et kontorvedtak også gir kommunen en tilsvarende rett til å skrive ut skatt fra eieren etter eiendomsskatteloven § 8 B-1. Her vil skatteforvaltningsloven komme til anvendelse, og det vises til at dette er forutsatt i for- og etterarbeider i kraftskattereformen av 1997. Et eksempel er Ot. prp nr. 47 (1999-2000) side 38 og 39 hvor det fremgår at ligningsmyndighetene skal foreta fastsettelser som er nødvendig for utskriving av eiendomsskatt. De alminnelige regler i ligningsloven, nå skatteforvaltningsloven, om fastsettelse av formuesverdier mv. under ligningen kommer i utgangspunktet også til anvendelse ved fastsettelse av formuesverdi i kraftanlegg og grunnlag for eiendomsskatt.  Dette ble lagt til grunn av departementet i 1995, og har siden vært praktisert av skattemyndighetene. Bestemmelsen i sktfvl. § 1-1 må gjelde her, slik som forgjengeren i lignl. § 1-1.

Det vises også til at skatteforvaltningsloven har flere bestemmelser som regulerer skattemyndighetenes vedtak om eiendomsskattegrunnlag fastsatt på grunnlag av formuesverdi, jf. sktfvl. § 13-2, § 13-4 og § 13-5. 

Kommunen viser også til at det i Ot. prp 38 L (2015-2016) om merknader til § 15-2 på side 266 har vært lovgivers klare forutsetning at fastsettelse av eiendomsskattegrunnlag og fordelingsnøkler skal skje etter skatteforvaltningsloven. Kontorvedtaket om fastsettelse av eiendomsskattegrunnlag for A 2 er et vedtak om skattefastsetting etter skatteforvaltningsloven. At det i de generelle uttalelsene i forarbeidene uttales at eiendomsskatt ikke er en del av skatteforvaltningslovens virkeområde endrer ikke dette utgangspunktet. Forarbeidene retter seg dessuten mot kommunens saksbehandling i forbindelse med utskrivning av eiendomsskatt. 

Videre vises det til at sakskostnadene på kr 114 837,50 må anses som vesentlige. Kostnadene har også vært nødvendige etter kommunen sin subjektive oppfatning.»

I merknader av 16. april 2021 anfører kommunen at det ikke er hjemmel for å tolke inn en begrensning av skatteforvaltningslovens rekkevidde overfor kommunens rett til dekning av sakskostnader, selv om kommunen ikke har klageadgang. Skatteforvaltningslovens § 5-9 utvider retten til dekning av sakskostnader til også å gjelde tredjepart, hvilket kommunen anses å være i denne saken. Vilkåret om at kommunen er den vedtaket "retter seg mot" anses oppfylt. Det anføres videre at endring av eiendomsskattegrunnlaget for kommunen må anses som et enkeltvedtak, samt at innsynsbegjæring og omgjøringsbegjæring må ses i sammenheng og har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Nødvendigheten av kostnadene må bero på kommunens subjektive oppfatning.

Det anføres avslutningsvis at samtlige vilkår for dekning av sakskostnader er oppfylt og at skatteforvaltningsloven § 5-9 derfor må komme til anvendelse.  Det vises for øvrig til merknadene og klagen.   

Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har vurdert klagen slik i redegjørelse:

«Innledning
Av eigedomsskattelova følger det at «Eigedomsskatt til kommunane vert utskriven etter reglene i denna lova.», jf. § 1. Eiendomsskatt er en kommunal skatt som tilfaller kommunen der eiendommen ligger. Hovedregelen i eigedomsskattelova er at kommunen selv skal verdsette eiendommer når de skriver ut eiendomsskatt. For kraftanlegg er det et obligatorisk unntak. Her skal kommunen bruke den verdien som et kraftanlegg får ved fastsetting av formues-og inntektsskatt i året før skatteåret, jf. eigedomsskattelova § 8 B-1. Formuesverdien av kraftanlegg fastsettes etter skatteloven § 18-5.

Skatteforvaltningsloven gjelder for fastsetting av blant annet skatt på formue etter skatteloven, jf. sktfvl. § 1-1 bokstav a. At skatteforvaltningsloven gjelder for «fastsetting av» skattene i § 1-1 er tatt inn for å klargjøre at loven gir forvaltningsregler, men ikke øvrige regler av betydning for skattleggingen, se Prop. 38 L (2015-2016) pkt. 7.2.2. side 28. De materielle regler for skattlegging vil følge av skatteloven.

Det følger av skatteforvaltningsloven § 1-1 og Prop. 38 L (2015-2016) pkt. 5 side 25 flg. at eiendomsskatt ikke inngår i skatteforvaltningslovens virkeområde. Siden formuesverdien for kraftanlegg fastsettes etter skatteloven § 18-5 antas det at skatteforvaltningslovens regler om sakskostnader i § 5-9 kommer til anvendelse. Avslag på krav om sakskostnader kan påklages, jf. sktfvl. § 5-9 fjerde ledd. Klagen er rettidig innkommet, jf. sktfvl. § 13-4.

Skatteforvaltningsloven § 5-9 første ledd lyder:

«Når skattemyndighetenes enkeltvedtak blir endret til gunst for den vedtaket retter seg mot, skal vedkommende tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Dette gjelder likevel ikke dersom endringen skyldes vedkommendes eget forhold eller forhold utenfor vedkommendes og skattemyndighetenes kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.»

Spørsmålet er om vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, slik at C kommune kan tilkjennes sakskostnader.

Enkeltvedtak
Ett av vilkårene for å tilkjenne sakskostnader er at det foreligger et enkeltvedtak.

C kommune anfører at det foreligger et enkeltvedtak.

Det følger av skatteforvaltningsloven § 1-2 bokstav d at enkeltvedtak er en avgjørelse som treffes av skattemyndighetene i medhold av denne loven og som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en bestemt skattepliktig, tredjepart eller trekkpliktig.

At avgjørelsen er «bestemmende for rettigheter eller plikter» tar sikte på at det gjelder en realitetsavgjørelse i saken, som for eksempel vedtak om fastsetting av skatt. Det er angitt i Prop. 38 L (2015-2016) pkt. 7.3.4.3 side 31 at vilkåret «bestemmende for rettigheter eller plikter» innebærer eksempelvis at prosessledende avgjørelser som hovedregel ikke er enkeltvedtak etter loven. Prosessledende avgjørelser kan for eksempel være avgjørelser om innsyn i dokumenter.

Det ble truffet enkeltvedtak 30. juni 2017 om blant annet endring av formuesverdien på kraftanlegget A 2 i medhold av skatteloven § 18-5, som var bestemmende for plikter til A AS.

Vilkåret om at det foreligger et enkeltvedtak er oppfylt. Imidlertid vil ikke avgjørelser om innsynsbegjæringer omfattes av hva som anses som enkeltvedtak.

Til gunst for den vedtaket retter seg mot
Om vilkårene «til gunst for den vedtaket retter seg mot»

Det er et vilkår for å få dekket sakskostnader at enkeltvedtaket blir endret til «gunst for den vedtaket retter seg mot».

I Skatteforvaltningshåndboken 1. utgave 2018 side 118 er skatteforvaltningsloven § 5-9 omtalt nærmere. Her angis at det med uttrykket «til gunst» vanligvis menes at det medfører en reduksjon i skattebelastningen for skattepliktig, men dersom endringsvedtaket medfører en økning i skattebelastningen skal det likevel regnes til gunst for parten dersom resultatet er i tråd med partens ønske.

Videre er det et vilkår at enkeltvedtaket blir endret til gunst for «den vedtaket retter seg mot». I et fastsettingsvedtak vil dette regelmessig være den skattepliktige. I forarbeidene til ny skatteforvaltningslov i Prop. 38 L (2015-2016) under punkt 11.10.3 side 75 og i merknader til skatteforvaltningsloven § 5-9 i kapittel 24.5 på side 248 angis det at det gis dekning av sakskostnader også for tredjeparter som får endret et enkeltvedtak. Noen nærmere beskrivelse av innholdet i dette gis ikke utover at det i forhold til ligningsloven er en utvidelse, da tilsvarende bestemmelse gjaldt ligningsavgjørelser, og bare fikk betydning for skattytere. Skatteforvaltningsloven gjelder flere skattarter enn ligningsloven gjorde.

Merknadene til skatteforvaltningsloven § 1-2 bokstav d i Prop. 38 L (2015-2016) kapittel 24 side 242 gir nærmere rettledning. Her angis det at vilkåret om at avgjørelsen må gjelde rettigheter eller plikter til «en bestemt skattepliktig, tredjepart eller trekkpliktig» har den samme avgrensningsfunksjonen som vilkåret «en eller flere bestemte personer» i forvaltningsloven. I juridisk teori som redegjør for dette uttrykket i forvaltningsloven er det sentrale at personene kan individualiseres, se for eksempel Geir Woxholth: Forvaltningsloven, 5. utgave 2011 side 98 og Jan Fridthjof Bernt og Ørnulf Rasmussen: Frihagens forvaltningsrett av 2010, 2.utgave 2010 side 175. Det må antas at en tredjepart etter definisjonen i skatteforvaltningsloven § 1-2 bokstav d er den samme som angitt i forarbeidene til skatteforvaltningsloven § 5-9. Ut ifra dette synes det at vedtaket må rette seg mot en bestemt tredjepart.

Er enkeltvedtaket endret til gunst for den vedtaket retter seg mot?
Spørsmålet er om enkeltvedtaket er endret til gunst for den som vedtaket retter seg mot.

Kommunen anfører at vedtaket retter seg mot kommunen, og at vilkåret er oppfylt. Det vises til at en naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier dette. Videre at kommunen omfattes av uttrykket «tredjepart», slik det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen.

Sentralskattekontoret vil fremheve at vedtaket retter seg mot A AS, siden det ble fastsatt formuesverdi for A 2. Det er ikke rettet mot C kommune.

Videre anfører kommunen at selv om vedtaket retter mot A AS, vil vedtaket gi kommunen en tilsvarende rett til å skrive ut skatt fra eieren etter eigedomsskattelova § 8B-1. Det vises til at det er skatteforvaltningsloven og reglene om sakskostnader som vil komme til anvendelse. Dette er fastsatt i for-   og etterarbeider. Videre gjelder flere bestemmelser i skatteforvaltningsloven skattemyndighetenes vedtak om eiendomsskattegrunnlag, se f.eks §§ 13-2, 13-4 og 15-2. At det i de generelle uttalelsene i forarbeidene uttales at eiendomsskatt ikke er en del av skatteforvaltningslovens virkeområde endrer etter kommunens oppfatning ikke dette utgangspunktet. Det er videre fremhevet at forarbeidene retter seg mot kommunens saksbehandling i forbindelse med utskrivning av eiendomsskatt.

Sentralskattekontoret er enig i at det er skatteforvaltningslovens saksbehandlingsregler som kommer til anvendelse ved skatt på formue etter sktl. § 18-5, jf. sktfvl. § 1-1 bokstav a. Sentralskattekontoret er også enig i at ovennevnte bestemmelser gjelder forhold i tilknytning til eigedomsskattelova, og at kommunene ved verdsettelse av kraftanlegg er gitt en rettighet til å ta ut søksmål etter sktfvl. § 15-2. At kommunen er gitt en tilsvarende rett etter eigedomsskattelova på grunnlag av kontorvedtaket rettet mot A AS til å skrive ut eiendomsskatt, er ikke det samme som at vedtaket retter seg mot kommunen. Vedtaket er individualisert til A AS, og ikke C kommune. At fastsettelsen av formuesverdier for A 2 gjør at C kommune kan utskrive eiendomsskatt etter eigedomsskattelova, gjør ikke at vilkåret om at vedtaket må være endret til gunst for den vedtaket retter seg mot er oppfylt etter skatteforvaltningsloven.

Vilkåret om at enkeltvedtaket blir endret til gunst for den vedtaket retter seg mot er dermed ikke oppfylt.

Kostnadene er vesentlige og har vært nødvendige
Videre er det et vilkår at kostnadene er vesentlige, og at de har vært nødvendige for å få endret vedtaket.

Kommunen anfører at sakskostnadene på kr 114 837,50 må anses som vesentlig. Sentralskattekontoret legger til grunn at sakskostnadene har vært vesentlige, og at vilkåret er oppfylt. 

Kommunen anfører at kostnadene også har vært nødvendige etter kommunen sin subjektive oppfatning. Det vises til at dette er en konkret vurdering, hvor sentrale momenter vil være sakens karakter, kompleksitet og forvaltningens holdning til og vilje til å respondere på partenes anførsler, jf. de generelle uttalelsene i Ot. prp. nr. 3 (1976-1977) til den tilsvarende bestemmelsen i forvaltningsloven § 36. Videre følger det av disse forarbeidene at ved vurderingen av hva som er nødvendig er forståelig at parten pådro seg utgifter, for eksempel ved å benyttes seg av advokat, for å få endret vedtaket.

Vilkåret om at kostnadene har vært nødvendige behandles ikke nærmere, siden et av de øvrige vilkårene for å tilkjenne sakskostnader ikke er oppfylt.

Konklusjon
Sentralskattekontoret er av den oppfatning at kontorvedtaket av 12. april skal fastholdes.

Sekretariatets vurderinger

Konklusjon
Sekretariatet, som forbereder saker for Skatteklagenemnda, innstiller på at kommunens klage ikke tas til følge.

Formelle forhold
Det framgår av forarbeidene til skatteforvaltningsloven at kommunene ikke har klageadgang i saker der skattemyndighetene fastsetter eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg, jf. Porp.38 (2015-2016) kapittel 19.4.3 side 189. Foreliggende sak gjelder derimot kommunenes rett til dekning av sakskostnader i forbindelse med at kommunens grunnlag for eiendomsskatt ble endret til kommunenes fordel. Det framgår av skatteforvaltningsloven § 5-9 fjerde ledd at avgjørelser om sakskostnader kan påklages i samsvar med reglene om klage over enkeltvedtak.

Skatteklagenemnda er derfor rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd.

Kommunens klaget 25. mai 2018 på vedtak datert 12. april 2018 hvor den skattepliktige ikke ble tilkjent dekning av sakskostnader. Den skattepliktige hadde fremmet krav om dekning av sakskostnader i brev datert 14. august 2017 med kr 114 837.

Kommunens klage er rettidig og skal realitetsbehandles.

Problemstilling: Saksomkostninger, innsynsbegjæring og anmodning om omgjøring av eiendomsskattegrunnlag
Saken gjelder kommunenes krav om dekning av sakskostnader etter at fordelingen av grunnlaget for eiendomsskatt for kraftverk ble endret til deres fordel.

Saken har sitt utspring i kommunens henvendelse til sentralskattekontoret for storbedrifter 5. februar 2016 hvor kommunen ba om innsyn i skattekontorets vurdering av hvorvidt utbygging av kraftverk i deres kommune var å anse som en opprustning av eksisterende kraftverk eller et nytt kraftverk. Skattekontoret besvarte henvendelsen i brev av 23. februar 2016 hvor kommunen ikke ble innvilget innsyn, da skattekontoret ikke hadde foretatt en endelig vurdering av den skattemessige konsekvensen av kraftverkets utbyggingsprosjekt. Skattekontoret informerte om at kommunen ville ha rett til innsyn dersom det ble foretatt en endring som hadde betydning for eiendomsskattegrunnlaget. Det fulgte så en omfattende korrespondanse vedrørende kommunens innsynsbegjæring, hvor skattekontoret opprettholdt at innsyn ikke kunne innvilges.

Parallelt med pågående sak om innsynsbegjæring sendte kommunen den 7. mars 2016 en anmodning om omgjøring av kommunens eiendomsskattegrunnlag i 2015 og 2016 på grunnlag av at de mente at kraftverkets utbygging måtte anses som et nytt kraftverk. Skattekontoret besvarte denne henvendelsen 9. mai 2016 med informasjon om at de forventet å kunne gi en tilbakemelding over sommeren. I brev av 13. desember 2016 anmoder kommunen om innsyn i korrespondanse mellom skattekontoret og kraftselskapet. I brev av 6. januar 2017 gis kommunen ikke medhold i innsynsbegjæringen, men ble informert om at skattekontoret hadde varslet kraftselskapet om endring av fastsettingen som ville ha en innvirkning på kommunens eiendomsskattegrunnlag, og at kommunen ville få svar på sin omgjøringsbegjæring av 7. mars 2016 så snart det lot seg gjøre.

Skattekontoret meddelte i brev av 30. juni 2017 at det var foretatt en endring i fastsettingen til kraftselskapet, og at det dermed også forelå en endring i kommunens eiendomsskattegrunnlag.

Begrensningen i anvendelse av skatteforvaltningsloven
Det fremgår av eigedomsskattelova § 8 B-5 at:

«Reglane i skatteforvaltningsloven​ gjeld tilsvarande så langt dei passer ved fastsetjing av kommunefordeling av eigedomsskattegrunnlag etter reglane i denne lova.»

Det fremgår videre eksplisitt av forarbeidene til skatteforvaltningsloven at kommunene ikke har klageadgang i saker vedrørende fastsetting av eiendomsskattegrunnlag, jf. Prop 38L (2015-2016) kapittel 19.4.3 side 289:

«Departementet går ikke inn for å innføre klageadgang for kommuner i saker der skattemyndighetene fastsetter eiendomsskattegrunnlagene for vannkraftanlegg, slik Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar foreslår. Kommunenes interesser ved fastsetting av eiendomsskattegrunnlaget anses tilstrekkelig ivaretatt gjennom øvrige regler om blant annet søksmålsadgang, jf. punkt 21.3»

Kommunenes rettsikkerhet er sikret ved at de har søksmålsadgang i saker som har betydning for utskriving av eiendomsskatt.

«Departementet er enig med Landssamanslutninga av Vasskraftkommuner(LVK) i at kommunene vil kunne ha særlig interesse av å få prøvd vedtak som påvirker utskrivingen av eiendomsskatt. I dag regnes verdien av kraftanlegg ved fastsetting av eiendomsskatt ut etter verdien ved ligningen i året før skatteåret, jf. eiendomskatteloven § 8 B-1. Departementet foreslår derfor at kommunestyret ved søksmål kan få prøvd vedtak som gjelder spørsmål som har betydning for utskrivingen av eiendomsskatt. I tillegg forslår departementet en særbestemmelse om kommunestyrets søksmålsadgang over skattepliktiges egenfastsetting av skattegrunnlaget for kraftanlegg, som påvirker utskrivingen av eiendomsskatt. Uten en slik bestemmelse ville kommunestyrets søksmålsadgang i praksis bli innskrenket sammenlignet med gjeldende søksmålsadgang»

Det er sekretariatets syn at begrensningene i rekkevidden av skatteforvaltningsloven det vises til i eigedomsskattelova § 8 B-5 må gjelde for spørsmål om dekning av sakskostnader for kommuner som har fått endret eiendomsskattegrunnlaget til sin gunst. Det faktum at kommunene heller ikke har klageadgang for dette forholdet trekker også i samme retning.

Kommunen anfører at det ikke er hjemmel for sekretariatets tolkning av at skatteforvaltningsloven § 5-9 ikke kommer til anvendelse for kommunene. Til dette vil sekretariatet bemerke at det uttrykkelig foreligger en begrensning i skatteforvaltningslovens anvendelse på problemstillinger knyttet til eiendomsskatt og at dette derfor må bli et tolkningsspørsmål. Sekretariatet viser forøvrig til vurderingen overfor.

Sekretariatet legger til grunn at skatteforvaltningsloven § 5-9 ikke kommer til anvendelse for kommunene, og at sakskostnadene dermed ikke er dekningsberettiget.

Vilkår for dekning av sakskostnader, jf. skatteforvaltningsloven § 5-9
For det tilfellet at Skatteklagenemnda skulle komme til at skatteforvaltningsloven § 5-9 likevel kommer til anvendelse for kommunen, vil sekretariatet i det følgende foreta en vurdering av hvorvidt vilkårene i § 5-9 første ledd er oppfylt i denne saken.

Enkeltvedtak
Det er et vilkår for dekning av sakskostnader, jf. skatteforvaltningsloven § 5-9 at det foreligger et enkeltvedtak, jf. skatteforvaltningsloven § 1-2 bokstav d. I foreliggende sak ble et enkeltvedtak endret for kraftselskapet.

Det anføres at kommunen som tredjepart har rett på dekning av sakskostnader da et enkeltvedtak ble endret for kraftselskapet, hvilket medførte en økning i kommunens eiendomsskattegrunnlag. Sekretariatet er enig i anførselen om at forarbeidene til skatteforvaltningsloven viser til en utvidet rett til dekning av sakskostnader, som også omfatter tredjeparter. Sekretariatet vil påpeke at kommunen har begjært innsyn i kraftselskapets fastsetting, og at dette ikke er en handling som påvirker behandlingen eller en eventuell endring av kraftselskapets fastsetting. Kostnader knyttet til innsynsbegjæringen er heller ikke dekningsberettigede, se avsnitt om unntak nedenfor. Omgjøringsbegjæringen gjelder kommunens egen eiendomsskatteliste, og er etter sekretariatets syn ikke et enkeltvedtak, men en videreformidling av et grunnlagstall. 

Kommunen anfører i tilsvar av 16. april 2021 at eiendomsskattelistene må anses som et enkeltvedtak, jf. skatteforvaltningsloven § 1-2 bokstav d. Sekretariatet opprettholder sin vurdering av forholdet og viser til avsnittet ovenfor.

Sekretariatet legger til grunn at vilkåret om at det foreligger et enkeltvedtak ikke er tilstede.

Kommunen som tredjepart – "den vedtaket retter seg mot"
Kommunen viser i klagen til at de er tredjepart i kraftselskapets enkeltvedtak som ble endret og at bestemmelsen om dekning av sakskostnader er utvidet i skatteforvaltningsloven til også å gjelde tredjeparter, og viser til lovteksten, jf. skatteforvaltningsloven § 5-9:

"Når skattemyndighetenes​ enkeltvedtak​ blir endret til gunst for den vedtaket retter seg mot, skal vedkommende tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Dette gjelder likevel ikke dersom endringen skyldes vedkommendes eget forhold eller forhold utenfor vedkommendes og skattemyndighetenes kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det"

Kommunen fastholder at skatteforvaltningsloven § 5-9 må være gjeldene og at vilkårene for dekning av sakskostnader er oppfylt i saken.

Sekretariatet er enig i at bestemmelsen innebærer en utvidelse av hvem som kan tilkjennes dekning av sine sakskostnader, ved at tredjeparter også kan anses som "den vedtaket retter seg mot". Forarbeidene gir derimot lite informasjon om hvor vidt denne bestemmelsen skal gjelde i saker om dekning av sakskostnader etter skatteforvaltningsloven § 5-9 første ledd. En mer utførlig definisjon av dette begrepet finnes imidlertid i forarbeidenes kapittel 13 vedrørende hvem som skal ha klageadgang, jf. Prop.38 L (2015-2016) punkt 19.4.3.

"Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget om at vilkåret for at andre enn den vedtaket retter seg mot skal ha klagerett etter lovforslaget § 13-1 første ledd, skal være at vedkommende er «endelig ansvarlig for den skattepliktiges skatt». Forslaget innebærer at tredjeparter får en noe videre klageadgang enn det som gjelder etter ligningsloven i dag"

Sekretariatet viser videre til Prop.38 L (2015-2016) punkt 24.13:

"Det er «den vedtaket retter seg mot» som har klagerett etter § 13-1, jf. første ledd første punktum. Alternativet «den vedtaket retter seg mot» skal tolkes strengt. I tillegg har den som er «endelig ansvarlig for den skattepliktiges skatt» klagerett over fastsettingsvedtak etter første ledd annet punktum. Alternativet «endelig ansvarlig for den skattepliktiges skatt» innebærer at tredjeparter som er endelig ansvarlige for skatten, også har rett til å klage over vedtak om skattefastsetting for den skattepliktige. Hvorvidt en tredjepart har et solidaransvar, beror på en tolkning av de ulike bestemmelsene om solidaransvar i skattelovgivningen"

Sekretariatet finner det klart at begrepet "den vedtaket retter seg mot" må defineres tilsvarende i bestemmelsene om henholdsvis klageadgang og dekning av sakskostnader. Begrepet skal i henhold til forarbeidene tolkes strengt. Sekretariatet forstår forarbeidene dithen at det skal mye til før en annen enn skattepliktige selv skal anses som "den vedtaket retter seg mot". Som det klart framgår av kommunens merknader til sekretariatets utkast til innstilling, er ikke kommunen skattepliktig i denne saken. Dette gjelder både i relasjon til kraftselskapets enkeltvedtak og eiendomsskattelistene. Sekretariatet mener derfor at kommunen som skattekreditor klart faller utenfor definisjonen tredjepart etter skatteforvaltningslovens forarbeider, da vilkåret om at kommunen skal være "endelig ansvarlig for den skattepliktiges skatt" ikke er oppfylt. Dette gjelder uavhengig av hvorvidt man anser endringene i denne saken som et enkeltvedtak som er endret til gunst for kommunen. Etter sekretariatets syn vil dette være gjeldene uavhengig av hvorvidt de øvrige vilkårene i skatteforvaltningsloven § 5-9 første ledd er oppfylt. Sekretariatet mener på dette grunnlag at kommunens sakskostnader ikke er dekningsberettigede.

Unntak fra skatteforvaltningsloven § 5-9 - Prosessledende avgjørelser
For det tilfellet at skatteklagenemnda skulle komme til at skatteforvaltningsloven § 5-9 kommer til anvendelse for kommunen og finner øvrige vilkår oppfylt, vil sekretariatet vise til unntak for dekning av sakskostnader. Sekretariatet vil bemerke at det foreligger et unntak for dekning av sakskostnader ved prosessledende avgjørelser, jf. skatteforvaltningshåndboken 2017, 1. utgave, side 117:

«Prosessledende avgjørelser som for eksempel avgjørelser om innsyn i saksdokumenter, pålegg om å gi opplysninger, gransking mv, er ikke omfattet av bestemmelsen»

Foreliggende sak dreier seg om at kommunen har anmodet om en omgjøring av eiendomsskattegrunnlaget for et konkret vassdrag og innsynsbegjæring med hjemmel i eigedomsskattelova § 18. Kommunen ble innvilget innsyn når det forelå en endring som var av betydning for deres eiendomsskattegrunnlag.  

Det er sekretariatets syn at kostnadene som kreves dekket i brev av 14. august 2018 i stor grad må sies å gjelde innsynsbegjæring, og dermed ikke er dekningsberettiget. Av korrespondansen som har vært i saken er det kun omgjøringsbegjæring i brev av 7. mars 2016 som skiller seg ut. Det antas at faktura nr. 109638 pålydende kr 66 000 gjelder utarbeidelse av denne begjæringen.

Kommunen anfører i sitt tilsvar til sekretariatets utkast til innstilling at innsyns- og omgjøringsbegjæring må ses i sammenheng. Vurderingen av hvorvidt kostnader knyttet til innsynsbegjæring er dekningsberettigede må bero på en kontret vurdering av sakens karakter, kompleksitet og forvaltningens holdning og vilje til å respondere. Det vises her til klagens side 5, hvor det videre henvises til forarbeidene til forvaltningsloven § 36, Ot.prp nr 3 (1976-1977).

Ut fra korrespondansen som har vært i saken, framstår forvaltningen villig til å svare på henvendelser og informerte kommunen om utvikling i saken for de forholdene de hadde innsynsrett i. Det framgår ikke at saken har vært komplisert for kommunen, men at det likevel har vært av stor betydning å få avklart eiendomsskattegrunnlaget. Sekretariatet kan ikke se at dekning av kostnader til innsynsbegjæring skulle være berettiget i denne saken, all den tid kommunen ikke hadde rett til innsyn, ei heller etter klagebehandling av spørsmålet.

Sekretariatet legger til grunn at kostnadene er knyttet til innsynsbegjæring og dermed ikke er dekningsberettigede etter skatteforvaltningsloven § 5-9. Dersom Skatteklagenemnda skulle komme til at de øvrige vilkårene for dekning av sakskostnader er oppfylt, jf. overfor, vil det være kostnadene knyttet til omgjøringsbegjæring, kr 66 000 inkl. mva som tilkjennes dekning, med tillegg av forsinkelsesrenter etter lov om renter ved forsinket betaling m.m. av 17. desember 1976 (Forsinkelsesrenteloven) fra 12. april 2018 til utbetaling skjer.

Sekretariatets forslag til vedtak

Klagen tas ikke til følge.

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 16.06.2021

Til stede:

                        Skatteklagenemnda

                        Gudrun Bugge Andvord, leder

                        Benn Folkvord, nestleder

                        Eli Krogstad, medlem

                        Eivind L. Krokeide, medlem

                        Alexander Schønemann, medlem

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemnda sluttet seg til sekretariatets innstilling og traff følgende enstemmige

                                                           v e d t a k:

Klagen tas ikke til følge.