Denne artikkelen oppsummerer resultater fra en ringekampanje rettet mot aksjeselskap med restskatt, hvor kravet lå an til å gå til tvangsinnfordring. Motivet for studien var å undersøke om ringing er et effektivt virkemiddel i innkrevingen. Dette er verdifull kunnskap, ettersom det hvert år er et betydelig antall aksjeselskap som ender opp i et tvangsinnfordringsløp. En forbedring på dette området vil derfor føre til at brukerne får en mer skånsom behandling og at etaten bruker færre ressurser på innkrevingen.

Påminnelser over telefon ble gjort som en tilleggsaktivitet, og er ikke en del av det ordinære innkrevingsløpet. Hypotesen er at virksomhetene som får en telefonpåminnelse i større grad betaler før tvangsinnfordring, sammenlignet med de som ikke blir ringt. Resultatene fra denne effektmålingen gir oss nyttig kunnskap både om hvorvidt ringing er et effektivt virkemiddel, og hvilke virksomheter som er mest påvirkbare.

Gjennomføring av ringekampanjen

Aktører som ikke betaler krav til Skatteetaten, vil noen dager etter forfall motta en purring. Dette er et formelt varsel om tvangsinnfordring, som gir etaten hjemmel til å dekke kravet med tvang dersom det ikke betales innen 14 dager. Fristen for aksjeselskapene i målgruppen var 10. november 2022. Ringekampanjen foregikk i perioden 31. oktober til 8. november 2022. Vi startet å ringe fem dager etter at varselet om tvangsinnfordring var sendt, og avsluttet to dager før tvangsinnfordringen tidligst kunne starte opp. Under ringekampanjen hadde vi én tiltaksgruppe vi forsøkte å ringe, og én referansegruppe som ikke ble oppringt. Fremgangsmåten er illustrert i figur 1.

Figur 1: Hvor i innkrevingskjeden vi gjennomførte eksperimentet.

7 av 10 aksjeselskap svarte på oppringingen

Vi avgrenset målgruppen til aksjeselskap fra hele Norge som hadde mottatt varsel om tvangsinnfordring og som skyldte minst 12 000 kroner. Målgruppen besto av nesten 6 000 virksomheter. Siden ringing er et ressurskrevende virkemiddel, og en betydelig andel erfaringsvis betaler før varselfristen utløper, ringte vi et utvalg av virksomhetene. Vi estimerte at vi ved å trekke et tilfeldig utvalg på 1 710 aksjeselskap, ville få et tilstrekkelig antall til å kunne si noe om effekten av tiltaket. De resterende aksjeselskapene i målgruppen dannet eksperimentets referansegruppe, som illustrert i figur 2.

Da vi trakk virksomheter til tiltaksgruppen, definerte vi to undergrupper: en for aksjeselskap med restskattekrav mindre enn 250 000 kroner, og en for de med krav over denne grenseverdien. Skatteetaten prioriterer vanligvis å ringe aksjeselskap med ekstra store krav. Derfor valgte vi å overrepresentere store krav i denne gruppen.

Figur 2: Randomisering i tiltaks- og referansegruppe.

Gjennom den første uken i november 2022 slo Skatteetaten på tråden til totalt 1 301 av aksjeselskapene som var i tiltaksgruppen. Svaroppnåelsen er oppsummert i figur 3. Vi fikk gitt en vennlig påminnelse til om lag 70 prosent av selskapene vi forsøkte å ringe. Resten endte i tapte anrop. 409 av selskapene i tiltaksgruppen ble ikke ringt, siden de på oppringingstidspunktet ikke lenger var aktuelle å ringe. Dette skyldtes i all hovedsak at kravet var blitt betalt i tidsrommet mellom trekningen til tiltaksgruppen og utføringen av tiltaket.    

Telefonpåminnelser gir færre tvangsinnfordringer

Etter at ringekampanjen var avsluttet, vurderte saksbehandlerne utlegg for de som på dette tidspunktet ikke hadde betalt restskatten sin. Gjennom å registrere hvem i eksperimentet som betalte før vurdering av utlegg, og hvilke krav som endte i et tvangsinnfordringsløp, kunne vi sammenligne om nivået på betaling var ulikt mellom de vi ringte og de vi ikke ringte.

I analysen ser vi på oppringing som et tiltak, uavhengig av om kontakt ble oppnådd eller ikke. Vi antar dermed at det å ha et tapt anrop fra Skatteetaten også er forbundet med en effekt.

Vi sammenligner aktører som mottar en oppringing fra Skatteetaten, med en trimmet versjon av referansegruppen. Denne trimmingen er nødvendig for å ta hensyn til at relativt mange selskap betalte restskatten sin i tidsrommet mellom trekningen til tiltaks- og referansegruppen og gjennomføringen av ringekampanjen. Sagt med andre ord sammenligner vi de vi ringte kun med aktører i referansegruppen som også ville vært aktuelle å ringe til.  

Når vi sammenligner tiltaks- og referansegruppen, ser vi en tydelig effekt av å ringe. Figur 4 viser at blant de vi ringte, var det 56 prosent som betalte kravet før det gikk til tvangsinnfordring. Tilsvarende var det 37 prosent i referansegruppen som betalte, altså 19 prosentpoeng lavere. Disse funnene er statistisk signifikante. Totalt sett reduserte ringekampanjen antall saker til tvangsinnfordring med nesten 34 prosent.

Når vi fordeler aktørene basert på kravstørrelse, observerer vi at det tilsynelatende var størst effekt forbundet med å ringe selskap med krav lavere enn 250 000 kroner, som vist i figur 5. Sammenligner vi kun de to tiltaksgruppene, ser vi imidlertid at forskjellen er svært liten. I dette tilfellet har vi derfor ikke den statistiske styrken vi behøver for å fastslå at forskjellene ikke skyldes tilfeldigheter.  

Selv om det skulle være mer effektivt å ringe aksjeselskap med mindre krav, så er det ikke nødvendigvis det mest produktive å gjøre, med mindre målet bare er å redusere antallet aktører som vurderes for utlegg. Dersom målet heller er å redusere beløpene som må tvangsinndrives, kan det være mer produktivt å ringe selskap med relativt større krav, selv om vi da kan forvente at færre av samtalene leder til betaling. 

Mange aksjeselskap som ikke betalte innen forfall, hadde ikke åpnet varselet i Altinn

Videre ønsket vi å se nærmere på om det var en sammenheng mellom hvorvidt aktørene hadde lest varselet om tvangsinnfordring, og effekten av ringing. Varselet sendes i Altinn, og vil være tilgjengelig i innboksen til daglig leder eller andre nøkkelpersoner som er gitt tilgang. En antakelse vi hadde før ringekampanjen, var at noen aktører ikke betaler fordi de rett og slett ikke er klare over at kravet er på vei inn i et tvangsinnfordringsløp.

Vi ønsket derfor å undersøke om aksjeselskap som ikke hadde åpnet varselet, i større grad ville betale etter telefonpåminnelsen, ettersom disse aktørene mest sannsynlig har glemt kravet, eller ikke har forstått konsekvensene av å ikke betale.

Vi finner en betydelig differanse mellom tiltaks- og referansegruppen når vi kun ser på de som ikke har åpnet brevet i Altinn. Forskjellen er på hele 22 prosentpoeng. For gruppene som har lest varselet  er forskjellen 15 prosentpoeng. Det er med andre ord en forskjell i positiv differanse. Funnene er statistisk signifikante i begge tilfeller.

Når vi ser på aksjeselskap som betaler restskatten før innfordring skjer, viser figur 6 at det i referansegruppen er en forskjell på 4 prosentpoeng mellom de som hadde åpnet varselet og ikke, henholdvis 39 og 35 prosent. Dette underbygger antagelsen om at de som ikke har lest brevet, i større grad har glemt av kravet.

Det er nærliggende å tenke at det er enkelte kjennetegn forbundet med de som ikke åpner brev i Altinn, som igjen kan være forbundet med lavere etterlevelse. At et så mildt tiltak gir en forbedring på 22 prosentpoeng, indikerer likevel at manglende betaling kan skyldes andre årsaker enn svekket betalingsevne eller lav skattemoral. Årsaker som glemsel, manglende oversikt eller forståelse fremstår som plausible forklaringer på hvorfor påminnelsen fungerte spesielt godt for de som ikke hadde åpnet varselet i Altinn.

Aksjeselskap med høyere kredittvurdering er mest påvirkbare

For å undersøke om effekten av tiltaket har sammenheng med selskapenes betalingsevne, ble alle aksjeselskapene som hadde restskatt kredittvurdert og gruppert slik:  

• God kredittvurdering: Angir høy betalingsevne og at selskapet er veletablert.
• Middels kredittvurdering: Angir at selskapet enten er nyetablert, eller har noe svak økonomi,
  men ingen negativ informasjon er registrert.
• Dårlig kredittvurdering: Angir at selskapet har svak til dårlig økonomi.

Figur 7 viser at aktørene med dårlig kredittvurdering i mindre grad betaler, enn de med bedre kredittvurdering. Dette gjelder uavhengig av om ringing er utført eller ikke. Når vi ser på differansen mellom de som ble oppringt og de som ikke ble det i de tre kategoriene, ser vi tydelig at effekten også er langt større for selskap med god og middels kredittvurdering, sammenlignet med de med en dårligere kredittvurdering. Differansen mellom de vi ringte og de vi ikke ringte, er henholdsvis 20, 21 og 10 prosentpoeng. Det vil si at effektstørrelsen for de som var kategorisert som svake betalere var om lag halvparten så stor som for de med middels til god betalingsevne. Disse funnene er statistisk signifikante.

Samtidig observerer vi at økningen i betaling blant de med dårlig kredittvurdering er betydelig, gitt at nivået på betaling i utgangspunktet er temmelig lavt. En økning på 10 prosentpoeng for denne gruppen er en forbedring på 55 prosent. Tilsvarende førte ringing til en forbedring på 43 og 54 prosent for de med god og middels kredittvurdering. At den relative forbedringen er noe lavere for disse selskapene, skyldes at nivået på betaling er drastisk bedre uavhengig av ringing. Dette er logisk, ettersom kredittvurdering og betalingsevne henger tett sammen med faktisk betaling. 

Vi kan likevel med stor sikkerhet fastslå at å ringe selskap med relativt bedre kredittvurderinger er mest gunstig i denne sammenhengen, siden det fører til flere innbetalinger.  

Telefonpåminnelser bør videreføres for å redusere tvangsinnfordringer    

Effektmålingen slår fast at telefon som påminnelseskanal har positiv effekt på aksjeselskapers innbetaling av restskatt. På bakgrunn av funnene anbefaler vi å videreføre telefon som påminnelseskanal for taksjeselskaper. I en prioritering av hvilke virksomheter som bør ringes, ser vi at det er stor effekt forbundet med aksjeselskap med høy kredittvurdering, og de som ikke har åpnet varsel om tvangsinnfordring i Altinn.

Alle saker som ender i tvangsinnfordring er naturligvis ikke like, og det er nærliggende å anta at aktørene vi har forhindret fra å ende opp i en slik prosess, ikke er involvert i de mest ressurskrevende sakene. Det er mulig å se på effekten av ringekampanjen som en filtrering, hvor mengden saker til tvangsinnfordring går ned, mens kompleksiteten til sakene som gjenstår i snitt går opp. Dette vil bidra til at saksbehandlerne som jobber med disse prosessene i større grad kan bruke spisskompetansen sin på tyngre saker.

I en videreføring av tiltaket bør vi følge med på hvorvidt effekten av en slik kampanje er stabil og forutsigbar. Det vil også være aktuelt å studere om telefonpåminnelsene fører til læringseffekter, gjennom å se om de som blir oppringt justerer adferden de kommende årene.