Velg internprisingsmetode og fastsett armlengdes pris
Dere skal velge den prisingsmetoden som er best egnet til å finne armlengdes pris.
Noen prisingsmetoder krever at dere velger finansielle nøkkeltall (sammenlignbarhetsindikatorer) når dere skal prise transaksjonen. Armlengdes pris blir sjeldent uttrykt i en konkret pris, men vil ligge i et intervall som dere finner gjennom en analyse av sammenlignbare transaksjoner.
Utgangspunkt for valg av prisingsmetode
For å velge den best egnede prisingsmetoden vurderer dere:
- transaksjonens karakter, hvordan den er klarlagt og særlig FAR-analysen
- identifiserte interne eller eksterne sammenlignbare transaksjoner, eventuelt
- hva som kan være mulig å finne av sammenlignbare resultater hos eksterne tredjeparter, med utgangspunkt i sammenlignbarhetsindikatorer
OECDs retningslinjer anbefaler at dere bruker en av fem ulike metoder for å finne armlengdespris, og skiller mellom tradisjonelle transaksjonsmetoder og profittbaserte metoder.
|
Internprisingsmetode |
Tradisjonell transaksjonsbasert eller profittbasert metode |
|
Sammenlignbar ukontrollert pris (CUP) |
Tradisjonell transaksjonsbasert |
|
Videresalgsmetoden (RSM) |
Tradisjonell transaksjonsbasert |
|
Kost pluss metoden (CPM) |
Tradisjonell transaksjonsbasert |
|
Transaksjonsbasert nettomarginmetoden (TNMM) |
Profittbasert |
|
Transaksjonsbasert overskuddsdelingsmetode (TPSM) |
Profittbasert |
Sammenlignbar ukontrollert pris (engelsk, Comparable uncontrolled price method CUP) er en tradisjonell prisingsmetode hvor man sammenligner prisen på den kontrollerte transaksjonen med pris i et marked.
Noen av prisingsmetodene er ensidige, det vil si at de forholder seg til en part i transaksjonen, omtalt som testet part. Kost pluss metoden (Cost Plus/CPM), videresalgsmetoden (Resale Price Method/RPM) og transaksjonsbasert nettomarginmetode (Transactional Net Margin Method/TNMM), er ensidige metoder hvor sammenligningen skjer med utgangspunkt i testet part.
Transaksjonsbasert overskuddsdelingsmetode (Profit Split/TPSM) er en tosidig metode. Dette innebærer en fordeling av over/underskudd mellom partene i den kontrollerte transaksjonen på samme måte som uavhengige parter under sammenlignbare omstendigheter. Dette betyr at dere må ta utgangspunkt i en analyse av sammenlignbarhetsfaktorene hos alle partene i den kontrollerte transaksjonen, og hos de ulike partene i de ukontrollerte sammenlignbare transaksjonene.
OECDs retningslinjer fremhever CUP metoden som den foretrukne metoden og de tradisjonelle transaksjonsmetodene som foretrukne fremfor de profittbaserte metodene. Når dere har data som gjør det mulig å bruke en av disse metodene, skal dere gjøre det. Hvis dere mangler slike data, må dere benytte en av de profittbaserte metodene.
Dere kan bruke andre prisingsmetoder hvis dere mener disse passer bedre. Bruk av andre metoder forutsetter at dere oppnår priser som er i tråd med armlengdeprinsippet, og at det er mulig å etterprøve både prosessen dere har benyttet og utfallet av prisingen. Ved bruk av andre metoder må dere forklare hvorfor de alminnelige metodene er uegnet, og dere må dokumentere hvordan dere har fastsatt armlengdepris.
Vi presenterer de fem vanligste metodene kort nedenfor. Nærmere veiledning rundt hvordan dere skal anvende metodene finner dere i OECDs retningslinjer for internprising.
Når dere bruker CUP-metoden, sammenligner dere prisen på den kontrollerte transaksjonen direkte med pris på tilsvarende transaksjon mellom uavhengige parter. I CUP metoden er det prisen i et marked der produktet blir omsatt mellom uavhengige, som utgjør armlengdes pris
CUP-metoden:
- er en av de tre tradisjonelle metodene
- ser på prisdannelse mellom uavhengige parter i et åpent marked
- er aktuell ved omsetting av samme type produkter til eksterne som internt i konsernet
- er aktuell når priser blir fastsatt i et fungerende marked, eks. råvarebørs
- blir i OECDs retningslinjer omtalt som den foretrukne metode
- er i praksis vanskelig å benytte, fordi den krever stor grad av likhet mellom produktet og betingelsene i den kontrollerte transaksjonen, sammenlignet med det som blir omsatt mellom uavhengige parter, selv ved justeringer
Når dere bruker videresalgsmetoden (RPM) tar dere utgangspunkt i prisen dere oppnår ved videresalg av en vare/tjeneste til en uavhengig part. Bruttofortjenesten på videresalget er den fortjenesten det er forventet at parter som utfører sammenlignbare salg ville kreve, for å dekke sine kostnader (direkte og indirekte) samt å sitte igjen med en rimelig fortjeneste fra transaksjonen. I RPM er en beregnet bruttomargin ved salg til eksterne (intern sammenlignbar transaksjon) et uttrykk for armlengdes fortjeneste ved salg av produkter/tjenester.
RPM:
- er en av de tradisjonelle metodene
- krever i utgangspunktet at det foreligger internsammenlignbare transaksjoner med eksterne (krever valg av testet part i den kontrollerte transaksjonen
- er en bruttometode, som ser på de marginene dere oppnår ved salg til eksterne
- er sensitiv for ulikheter i regnskapsstandarder og regnskapspraksiser hos den kontrollerte part og den ukontrollerte sammenlignbare part
- er ikke så sensitiv for ulikheter i produkter, men profittmarginen kan bli påvirket av forhold som påvirker salgsinntekter, eks. kvalitet, merkevare, konjunkturer i ulike markeder, eller f.eks. stordriftsfordeler
Dersom det ikke er mulig å finne interne sammenlignbare transaksjoner, kan det være aktuelt å sammenligne den testede part med selskaper som har sammenlignbare transaksjoner.
Ved en slik analyse kan det være utfordrende å finne informasjon om bruttomarginer hos ukontrollerte sammenlignbare selskaper, og om disse selskapene rent faktisk er sammenlignbare med den testede part. I praksis kan det være vanskelig å finne ut av hvilke praksiser eksterne selskaper har for føring av kostnader. Dette innebærer at dere må vurdere en annen metode.
Når dere bruker kost pluss-metoden (CPM) tar dere utgangspunkt i de faktiske (direkte og indirekte) kostnadene som selskapet har hatt, knyttet til produksjonen av vare/tjeneste. I tillegg til de faktiske kostnadene, skal dere legge på et påslag som tilsvarer det uavhengige parter ville krevd, sett hen til funksjonene som er utført og markedsforholdene. I CPM fastsetter dere armlengdes pris med utgangspunkt i kostnader pluss påslag.
CPM:
- er en av de tradisjonelle metodene
- krever i utgangspunktet at det foreligger transaksjoner med eksterne (intern sammenlignbar) hvor dere pådrar kostnader i forbindelse med fremstilling av vare/tjeneste
- krever valg av testet part i den kontrollerte transaksjonen
- er en bruttometode, som ser på de marginene eksterne parter oppnår på kostnader ved vare/tjeneste salg
- krever sammenlignbare kostnadsbaser i de ukontrollerte sammenlignbare transaksjonene
- kan være krevende fordi det er utfordrende å fremskaffe data om kostnadsstrukturen til uavhengige parter som gjennomfører sammenlignbare transaksjoner,
- er sensitiv for ulikheter i regnskapsstandarder og regnskapspraksiser hos den kontrollerte part og den ukontrollerte sammenlignbare part
- er sensitiv for forskjeller i geografiske markeder, ulike verdikjeder og produksjonsstrukturer som kan påvirke kostnadsbasen
Dersom det ikke er mulig å finne interne sammenlignbare transaksjoner, kan det være aktuelt å sammenligne den testede part med selskaper som har sammenlignbare transaksjoner og kostnadsstrukturer. Dette er et alternativ til den ordinære kost plussmetoden. Akkurat som ved RPM, kan det være vanskelig å finne ut av hvilke praksiser eksterne selskaper har for føring av kostnader. Dette innebærer at dere må vurdere en annen metode.
Når dere bruker TNMM, sammenligner dere nettofortjenesten knyttet til den kontrollerte transaksjonen med den nettofortjeneste som er oppnådd i en sammenlignbar uavhengig transaksjon. Det kan være vanskelig å finne informasjon om nettomarginer på transaksjonsnivå. Dette innebærer at dere sammenligner resultater på selskapsnivå.
TNMM:
- er en profittbasert metode
- kan brukes når dere ikke har interne sammenlignbare transaksjoner
- krever at dere velger testet part i den kontrollerte transaksjonen
- er en nettometode som innebærer at det er driftsresultat som er grunnlag for sammenligningen
- innebærer at dere tar utgangspunkt i ulike finansielle nøkkeltall, sammenligningsindikatorer hos den testede part og tilsvarende indikatorer hos uavhengige selskaper med sammenlignbare ukontrollerte transaksjoner.
- er en metode som er godt egnet når dere har en testet part med enkle funksjoner, og hvor det er mulig gjennom databasesøk å finne selskap med tilsvarende enkle funksjoner
- er sensitiv for ulike faktorer som kan påvirke nettofortjenesten, og det kan være utfordrende å identifisere slike enkeltfaktorer
TPSM er en profittbasert metode som innebærer en fordeling av fortjeneste eller tap som oppstår ved den kontrollerte transaksjonen. Vurderingen her er ikke hva som er armlengdes pris i den kontrollerte transaksjonen, men hva som er armlengdes fordeling sett hen til hva partene bidrar med av funksjoner, eiendeler og hvilke risikoer de påtar seg i transaksjonen.
Dere kan benytte TPSM når:
- flere parter har verdifulle bidrag, som for eksempel immaterielle eiendeler, eller
- flere parter bidrar i transaksjoner som er tett integrerte/henger sammen, eller
- flere parter deler økonomiske betydningsfulle risikoer, eller påtar seg betydningsfulle risikoer som henger tett sammen
TPSM:
- er avhengig av en FAR-analyse hvor alle parters bidrag blir klarlagt
- er en nettometode, det vil si at det er partenes resultat knyttet til den konkrete transaksjonen som er utgangspunkt for fordelingen
- fordeler resultatet basert på partenes bidrag eller
- fordeler residualen (negativt eller positivt resultat) mellom de partene som har verdifulle bidrag i transaksjonen, etter at de som har rutinefunksjoner har fått en armlengdes avlønning
- fordelingen er avhengig av karakteren av transaksjonen og tilgjengelig informasjon
Ved bruk av TPSM forventer vi at dere forklarer:
- hvilke kriterier som er satt for identifisering av partenes over/underskudd og fordeling av resultatet
- hvilke særlig verdifulle bidrag partene yter, og at dere dokumenterer eierskap/kontroll over verdifulle bidrag
Valg av sammenligningsindikator (PLI)
Hva er en sammenligningsindikator?
Dersom dere ikke har en konkret transaksjon å ta utgangspunkt i ved sammenligningen, vil dere se etter ulike finansielle nøkkeltall hos den testede parten, og deretter sammenligne dette med tilvarende nøkkeltall hos uavhengige tredjeparter (selskaper).
I sammenligningen tar dere utgangspunkt i en eller flere sammenligningsindikator hos den testede parten i den kontrollerte transaksjonen og ser etter tilsvarende sammenligningsindikatorer hos uavhengige selskaper.
Ulike typer sammenligningsindikatorer
Dere skal benytte det finansielle forholdstallet dere mener beskriver virksomheten til den valgte part på best mulig måte.
Dere tar utgangspunkt i en kjent størrelse i testede parts regnskap, typisk driftsresultat, og ser dette opp mot andre kjente størrelser i regnskapet eller balansen. Dere kan ta utgangspunkt i nettotall som tar hensyn til driftskostnader, eller dere kan benytte bruttotall der dere kun ser på omsetning med fradrag for varekostnad/direkte kostnader.
Vanlige sammenligningsindikatorer
Når vi viser til brutto metoder og netto metoder, er dette en henvisning til hvilke resultater de ulike sammenligningsindikatorene tar utgangspunkt i.
Bruttofortjeneste er den inntekten som er igjen etter at de direkte kostnadene ved å produsere og selge produkter/tjenester er trukket fra. Bruttofortjeneste tar ikke hensyn til alle selskapets utgifter og inntektskilder, men er et mål på hvor effektivt et selskap opererer basert på de direkte kostnadene som har gått med til å produsere produkter/tjenester.
Driftsresultat er selskapets nettoresultat, representert ved total inntekt før skatt og renter trekkes fra. Driftsresultat representerer inntekt som gjenstår etter at direkte og indirekte kostnader (herunder avskrivninger) er trukket fra salgsinntekter. I tillegg blir ofte EBIT benyttet som et utgangspunkt. EBIT inkluderer i tillegg til ordinære driftsinntekter også inntekter fra salg av eiendeler og fortjeneste på investeringer.
Sammenligningsindikatorer som referer til nettotall vil ofte ta utgangspunkt i EBIT.
Vanlige sammenligningsindikatorer er:
|
Netto indikatorer |
|||
|
PLI |
Forklaring |
Prisingsmetode |
Engelsk navn |
|
Driftsresultat delt på totalomsetning |
Driftsmargin |
TNMM |
Operating margin |
|
Driftsresultat delt på totalkostnader |
Avkastning på totalkostnad |
TNMM |
Return on total cost (ROCT) |
|
Driftsresultat delt på relevant aktiva/eiendel
|
Totalkapitalens rentabilitet |
TNMM |
Return on Assets (ROA) |
|
Driftsresultat delt på gjennomsnittlig kapital |
Avkastning på sysselsatt kapital |
TNMM |
Return on Capital Employed (ROCE) |
|
Bruttoindikatorer |
|
||
|
PLI |
Forklaring |
Prisingsmetode |
Engelsk navn |
|
Bruttofortjeneste |
Bruttofortjeneste delt på salgspris |
Videresalgsmetoden |
Gross margin |
|
Bruttofortjeneste |
Bruttofortjeneste delt på kostpris |
Kost plussmetoden |
Gross margin |
Fastsette armlengdes pris – Armlengdeintervall
Det siste steget i sammenlignbarhetsanalysen er å foreta den endelige vurderingen av om pris og vilkår i den kontrollerte transaksjonen er armlengdes. I praksis bruker dere prisen eller marginen dere finner i ukontrollerte sammenlignbare transaksjoner eller selskaper til å fastsette eller teste prisen i den kontrollerte transaksjonen.
I noen tilfeller er det mulig å fastslå én enkelt pris eller margin. Når dette ikke er mulig, finner dere et anslag for armlengdespris i et intervall (armlengdeintervallet). Intervallet omfatter observerte sammenlignbare transaksjoner/selskaper.
Det er vanlig å sortere alle observerte sammenlignbare i stigende rekkefølge for så å finne den midterste observasjonen, dette kalles medianen. Videre finner dere den midterste av observasjonene over og under medianen. Den midterste av observasjonene under medianen kalles 1. kvartil, og den midterste av observasjonene over medianen kalles 3. kvartil.
Ulike forhold kan få betydning for hvilke observasjoner som skal være med i intervallet, og hvor dere finner armlengdes pris i intervallet. Dere må gjøre en konkret vurdering av observasjoner over sammenlignbare, og blant annet se på:
- hvor omfattende, hvor mange sammenlignbare som er med i utvalget,
- om maksimums- og minimumsverdier skal være med i utvalget,
- om utvalget består av observasjoner som har større eller mindre grad av sammenlignbarhet
OECDs retningslinjer fastsetter at dere skal velge det punktet i intervallet som er det mest passende (hensiktsmessige/appropriate). OECDs retningslinjer viser til at det er bred praksis for å velge en verdi innenfor intervallet fra 1 til 3 kvartil. Når det er stor grad av sammenlignbarhet mellom den kontrollerte transaksjonen/selskaper og de observerte sammenlignbare, kan armlengdes pris ligge på et hvilket som helst punkt i intervallet. Når det er utfordringer med sammenlignbarhet i utvalget eller graden av sammenlignbarhet er lav, er det anbefalt å legge seg på midtverdier som f.eks. median.
Når Skatteetaten vurderer om prisen er armlengdes, vil vi se på:
- alle elementene i sammenlignbarhetsanalysen,
- informasjon og dokumentasjon som støtter analysen, og
- at dere har fulgt anbefalinger for en transparent, verifiserbar, systematisk og objektiv prisingsprosess